Skogsveiene ledet ham oppover en fjellside. Endelig kom han til en fjelltopp: Hindfell, hvor trærne falt og etterlot et sted åpent mot himmelen og vindene. På Hindfell lå Flammehuset. Sigurd så murene svarte og høye, og rundt dem var en ring av ild.

Da han red nærmere, hørte han brølet fra hesteryggen og den sirklende ilden. Han satt på Grani, sin stolte hest, og lenge så han på de svarte veggene og flammene som sirklet rundt dem.

Så red han Grane til bålet. En annen hest ville ha blitt skremt, men Grane holdt seg stødig under Sigurd. Til ildmuren kom de, og Sigurd, som ikke kjente noen frykt, red gjennom den.

Nå var han på gårdsplassen til Hallen. Det var ingen bevegelse, verken mann eller hund eller hest. Sigurd steg av hesten og ba Grane være stille. Han åpnet en dør og så et kammer med forheng som var laget etter mønsteret til et stort tre, et tre med tre røtter, og mønsteret ble båret over fra den ene veggen til den andre. På en seng midt i kammeret lå man og sov. På hodet var det en hjelm, og over brystet var det et brystplate. Sigurd tok hjelmen av hodet. Så falt en haug med kvinnehår ned over sengen – vidunderlig, skinnende hår. Dette var jomfruen som fuglene hadde fortalt ham om.

Han kuttet brystplatens fester med sverdet sitt, og han stirret lenge på henne. Vakkert var ansiktet hennes, men strengt; som ansiktet til en som underkuer, men ikke kan underkues. Vakre og sterke var armene og hendene hennes. Munnen hennes var stolt, og over de lukkede øynene var det sterke og vakre øyenbryn.

Hun åpnet øynene, og hun snudde dem og så rett på Sigurd. «Hvem er du som har vekket meg?» sa hun.

«Jeg er Sigurd, sønn av Sigmund, av Volsung-ætten,» svarte han.

«Og du red gjennom ildringen til meg?»

«Det gjorde jeg.»

Hun knelte på sofaen og strakte armene ut mot der lyset skinte. «Hils, dag!» ropte hun, «og hil, stråler som er dagens sønner. Natt, og Nattens datter, måtte dere se på oss med velsignende øyne. Hil, Æser og Asyniur! Hil, Midgards vidstrakte marker! Måtte dere gi oss visdom, klok tale og helbredende kraft, og gi at ingenting usant eller umodig må komme nær oss!»

Alt dette gråt hun med vidåpne øyne; det var øyne som hadde i seg all den blåfargen Sigurd noen gang hadde sett: blomsterblåfargen, himmelblåfargen, kampsværblåfargen. Hun vendte de store øynene mot ham og sa: «Jeg er Brynhild, en gang en valkyrie, men nå en dødelig jomfru, en som skal kjenne døden og alle sorgene som dødelige kvinner kjenner. Men det finnes ting jeg kanskje ikke vet, ting som er falske og uten tapperhet.»

Hun var den modigste, klokeste og vakreste jomfruen i verden: Sigurd visste at det var slik. Han la sverdet sitt, Gram, ved føttene hennes, og han sa navnet hennes, «Brynhild». Han fortalte henne hvordan han hadde drept dragen, og hvordan han hadde hørt fuglene fortelle om henne. Hun reiste seg fra sofaen og bandt sitt vidunderlige hår på hodet. Med undring så han på henne. Når hun beveget seg, var det som om hun gikk over jorden.

De satt sammen, og hun fortalte ham fantastiske og hemmelige ting. Hun fortalte ham også hvordan hun ble sendt av Odin fra Åsgard for å velge de falne til hans hall Valhall, og for å gi seier til dem han ville ha den. Og hun fortalte hvordan hun hadde vært ulydig mot Allfaderens vilje, og hvordan hun av den grunn ble utstøtt fra Åsgard. Odin la tornen fra Søvnens Tre i hennes kjød, slik at hun kunne forbli i søvne inntil en som var den modigste av dødelige menn, skulle vekke henne. Den som ville bryte brystplatens fester, ville ta ut Søvnens Torn. «Odin ga meg dette,» sa hun, «at jeg som en dødelig jomfru ikke skulle gifte meg med noen andre enn ham som er den modigste i verden. Og slik at ingen andre enn ham kunne komme til meg, la Allfader ildringen rundt der jeg lå og sov. Og det er du, Sigurd, sønn av Sigmund, som har kommet til meg. Du er den modigste, og jeg synes du også er den vakreste; lik Tyr, guden som svinger sverdet.»

Hun fortalte ham at den som red gjennom ilden og gjorde krav på henne som sin kone, ham måtte hun gifte seg med.

De snakket varmt med hverandre, og dagen fløt forbi. Så hørte Sigurd Grani, hesten hans, vrinske til ham igjen og igjen. Han ropte til Brynhild: «La meg gå fra dine øyne. Jeg er den som skal ha det største navnet i verden. Ennå har jeg ikke gjort mitt navn så stort som min far og min fars far gjorde sine navn store. Jeg har beseiret kong Lygni, og jeg har drept Fafner dragen, men det er lite. Jeg ville gjort mitt navn til det største i verden, og tålt alt som må tåles for å gjøre det slik. Så ville jeg komme tilbake til deg i Flammehuset.»

Brynhild sa til ham: «Du taler vel. Gjør navnet ditt stort, og tål det du må tåle for å gjøre det til det. Jeg vil vente på deg, vel vitende om at ingen andre enn Sigurd vil kunne seire gjennom ilden som vokter der jeg bor.»

De så lenge på hverandre, men snakket lite mer. Så holdt de hverandres hender til farvel, og de svor troskap og lovet hverandre at de ikke ville ta noen annen mann eller jomfru til ektefelle. Og som tegn på sin troskap tok Sigurd ringen som var på fingeren sin og satte den på Brynhilds – Andvaris ring var det.