Langt borte i det kanadiske nordlandet bodde en gammel mann med kone og barn. De bodde langt fra andre mennesker, men de var aldri ensomme, for de hadde mye arbeid å gjøre. Den gamle mannen var en dyktig jeger, og om sommeren levde han, kona og barna hans av fisken og viltet han fanget om vinteren. Om våren samlet han sevje fra lønnetrærne, som han laget lønnesirup og lønnesukker av for å søte maten deres. En dag om sommeren fant han tre små bjørner som spiste sukkerlageret hans. Da han kom over dem, var sukkeret hans borte, og han var veldig sint. Med en kraftig kølle drepte han de små bjørnene, flådde dem og tørket kjøttet. Men kona hans sa: «Det kan ikke komme noe godt ut av det. Du burde ikke ha drept de tre små bjørnene, for de var for unge til å slaktes.»

Neste dag kom den gamle bjørnen og lette etter sine bortkomne barn. Da han så skinnene deres henge opp til tørk, visste han at de hadde blitt drept av jegeren. Han var veldig trist og sint, og han ropte til jegeren: «Du har drept mine små morløse unger, og til gjengjeld for den ondskapen, en natt når du er på vakt, skal jeg drepe barna dine, og så skal jeg drepe deg og din kone, og jeg skal fortære all maten din.» Den gamle mannen skjøt mot ham med pilene sine, men pilene skadet ham ikke, for han var Brunbjørn av Steinhjertet, og han kunne ikke drepes av mennesker. I mange netter og dager prøvde den gamle mannen å felle ham, men han lyktes ikke. Og hver dag så han matlageret sitt bli mindre, for Bjørn av Steinhjertet stjal det alltid om natten. Og han tenkte: «Vi kommer alle til å sulte før vinteren kommer, og det blir rikelig med vilt igjen.»

En dag i fortvilelse bestemte han seg for å lete etter noen som kunne fortelle ham hvordan han skulle drepe bjørnen. Han gikk til elvebredden og satt der i tanker og røykte lenge på pipen sin. Og han ropte til elveguden og sa: «Å, elvegud, hjelp meg å drukne bjørnen når han kommer for å fiske.» Elven kom fra kalksteinslandet langt bak blant steinene, og den rant raskt til havet.

Og Elveguden sa: «Vannet mitt kan ikke nøle. Det er millioner av østers nede på havkysten som venter på skjell, og jeg skynder meg ned dit med kalken for å lage dem», og han løp raskt forbi.

Så ropte den gamle mannen til Vindånden og sa: «Å, Vindånd, bli her hos meg i natt og hjelp meg å drepe Steinhjertebjørnen. Du kan velte store trær på ryggen hans og knuse ham til jorden.»

Men Vindånden sa: «Jeg kan ikke nøle. Mange skip med rik last ligger stille på havet og venter på å seile, og jeg må skynde meg av gårde med kraften som driver dem.» Og i likhet med Elveguden hastet han av gårde.

Så ropte den gamle mannen til Stormskyen, som akkurat da svevde over hodet hans, og han sa: «Å, Ånd av Stormskyen, bli her hos meg i natt og hjelp meg å drepe Bjørnen av Steinhjertet, for han prøver å ødelegge barna mine. Du kan sende lyn og torden for å drepe ham.»

Men stormskyen sa: «Jeg kan ikke bli stående på veien. Langt herfra er det millioner av kornblad og gress som dør av tørst i sommervarmen, for jeg ser hetebølgene stige over jorden, og jeg skynder meg dit med regn for å redde dem.» Og i likhet med elveguden og vindånden hastet han videre med sitt. Den stakkars gamle mannen var i stor sorg, for det så ut til at ingen ville hjelpe ham med å befri landet fra steinhjertet fra bjørnen.

Mens han satt og lurte på hva han skulle gjøre, kom en gammel kvinne. Hun sa: «Jeg er veldig sulten og sliten, for jeg har kommet langt. Vil du gi meg mat og la meg hvile her en stund?» Og han sa: «Vi har veldig lite mat, for Bjørnen med Steinhjertet stjeler den fra oss hver natt, men du kan dele med oss ​​det lille vi har.» Så gikk han bort og kom med et godt, fett måltid tilbake til henne. Mens hun spiste middagen sin, fortalte han henne om problemene sine med Bjørnen, og han sa at ingen ville hjelpe ham med å bli kvitt plagen, og at Bjørnen ikke kunne drepes av mennesker.

Og den gamle kvinnen sa: «Det finnes et lite dyr som kan drepe Bjørnen av Steinhjertet. Han alene kan redde deg. Du har gjort vel mot meg. Her er en tryllestav som jeg skal gi deg. Gå og legg deg her snart, ved elvebredden. Vift med denne tryllestaven før du sover og si hva jeg skal lære deg, og når du våkner, kall på deg det første dyret du ser når du åpner øynene. Han vil være dyret jeg snakker om, og han vil kvitte deg med Bjørnen.» Hun lærte ham et lite rim og ga ham en tryllestav som hun tok fra kurven på armen sin; så haltet hun av gårde, og den gamle mannen visste at hun var den merkelige kvinnen fra det feblå fjellet, som han ofte hadde hørt om. Han undret seg sterkt, men han bestemte seg for å gjøre som hun hadde sagt til ham.

Etter at den gamle kvinnen hadde gått, viftet mannen med den lille tryllestaven tre ganger og ropte:

«Dyr, dyr, kom fra hulen din, hjelp meg å slakte den gamle brunbjørnen! Lag med min magi en liten hvit pil, for å stikke hull i midten av den gamle bjørnens steinhjerte!»

Han gjentok rimet tre ganger. Så kjente han at han ble døsig, og søvnen falt snart på ham. Han sov bare en kort stund da varmen vekket ham, for den varme solen pisket ned på ham. Han gned seg i øynene og så seg rundt. Bak et tre så et lite dyr med en rufsete brun pels på ham. Den gamle mannen tenkte for seg selv: «Den merkelige fekvinnen fra Blåfjellet har sikkert spilt meg et puss. Det raggete lille dyret med den skitne pelsen kan ikke drepe bjørnen.» Men han bestemte seg for å teste ordene hennes. Han gjentok rimet sitt igjen, og det lille dyret kom raskt mot ham.

«Hvem er du?» sa mannen.

«Jeg er hermelinen», sa det lille dyret.

«Er du dyret som fe-kvinnen fra de Blå Åser har fortalt meg om?» spurte mannen.

«Jeg er sannelig den samme», sa Hermelinen. «Jeg er sendt til deg for å drepe Bjørnen, og her har jeg de små pilene som er blitt kraftige på grunn av din tryllestav.» Han pekte på munnen sin og viste den gamle mannen sine skarpe, hvite tenner. «Så nå til oppgaven din», sa den gamle mannen i godt humør. «Å, ikke så fort», sa Hermelinen, «du må først betale meg for arbeidet mitt.»

«Hva kan jeg gjøre for deg?» spurte mannen.

«Jeg skammer meg over den skitne brune kåpen min, som jeg har brukt lenge,» sa dyret. «Du har stor magi fra tryllestaven du fikk fra fekvinnen fra de Blå Åsene. Jeg vil ha en glatt og skinnende hvit kåpe som jeg alltid kan bruke, for jeg vil være ren.»

Mannen viftet med tryllestaven sin igjen og ønsket seg det dyret hadde bedt ham om, og straks ble den rufsete brune pelsen til hermelinen erstattet av en glatt og skinnende hvit pels, like plettfri som nysnøen om vinteren. Så sa dyret: «Jeg har én betingelse til å stille deg. Du må love å aldri drepe en bjørns unger når de fortsatt følger moren sin om sommeren. Du må gi dem en sjanse til å vokse seg sterke, slik at de kan kjempe for sine egne liv.» Og mannen lovet det, og la hånden på tryllestaven for å avlegge ed. Da han så igjen, hadde tryllestaven forsvunnet fra hånden hans. Den hadde fløyet tilbake gjennom luften til fekvinnen fra de Blå Åsene.

Så la Hermelinen ut på leting etter Bjørnen. Ettermiddagen var veldig varm, og skogen var stille, og ikke et blad eller et gresstrå rørte seg, og det var ikke en krusning på bekken. Hele verden var døsig i den tørre sommervarmen. Men Hermelinen kjente ikke varmen, han var i så godt humør på grunn av den nye hvite frakken sin. Snart kom han over Bjørnen, som lå utstrakt i full lengde på elvebredden og tok sin ettermiddagslur, slik han pleide etter sitt fete middagsmåltid. Han lå på ryggen, med åpen munn, og han snorket høyt som en foss.

«Dette er din siste søvn,» sa Hermelinen, og krøp mykt bort til ham, «for du er en farlig tyv; du skal ikke snorke mer.» Og med et sprang hoppet han ned i Bjørnens hals, og i et øyeblikk hadde han gjennomboret med tennene hans sterke steinhjerte, som indianernes piler aldri kunne nå. Så raskt som han hadde kommet inn i Bjørnens munn, hoppet Hermelinen ut igjen og løp fra stedet. Bjørnen snorket ikke mer; han var helt død, og landet var kvitt hans tyverier og redsler.

Så gikk Hermelinen tilbake til den gamle mannen og fortalte ham at dåden var fullført; og den natten var en stor festnatt i den gamle mannens hjem. Og siden den gang har Hermelinen i Nordlandet hatt på seg en glatt hvit frakk like plettfri som nysnø om vinteren. Og den dag i dag vil ikke jegerne i det fjerne nord drepe, hvis de kan unngå det, de unge bjørnungene mens de fortsatt følger mødrene sine gjennom skogen. De gir dem en sjanse til å vokse opp og bli sterke, slik at de kan kjempe for sine egne liv, slik fekvinnen fra de Blå Åsene hadde bedt om.