En fransk puck

Blant fjellbeitene og dalene som ligger i sentrum av Frankrike, bodde det en ondsinnet ånd, hvis glede det var å spille puss på alle, og spesielt på gjeterne og cowboyene. De visste aldri når de var trygge for ham, ettersom han kunne forvandle seg til en mann, kvinne eller barn, en stokk, en geit, et plogskjær. Det var faktisk bare én ting hvis form han ikke kunne ta, og det var en nål. I det minste kunne han forvandle seg til en nål, men uansett hvor mye han prøvde, klarte han aldri å imitere hullet, så alle kvinner ville ha oppdaget ham med en gang, og det visste han.

Den timen denne rampete ånden (som vi vil kalle Puck) oftest valgte for å utføre rampestrekene sine var rundt midnatt, akkurat da gjeterne og kugjeterne, utslitte etter den lange arbeidsdagen, sov tungt. Så gikk han inn i fjøsene og løsnet lenkene som holdt hvert dyr fast i sin egen bås, og lot dem falle med et tungt klang til bakken. Lyden var så høy at den garantert ville vekke cowboyene, uansett hvor utmattede de var, og de slepte seg slitne til stallen for å sette lenkene tilbake. Men knapt hadde de gått tilbake til sengene sine før det samme skjedde igjen, og så videre til morgenen. Eller kanskje Puck ville tilbringe natten med å flette sammen man og hale på to av hestene, slik at det ville ta brudgommens timevis med arbeid å få dem i orden om morgenen, mens Puck, gjemt blant høyet på loftet, tittet ut for å se på dem og koste seg utrolig godt hele tiden.

En kveld for over åtti år siden gikk en mann ved navn William langs bredden av en bekk da han la merke til en sau som breket høyt. William tenkte at den måtte ha kommet seg bort fra flokken, og at han burde ta den med seg hjem til han fant eieren. Så han gikk opp til der den sto, og siden den virket så sliten at den knapt kunne gå, løftet han den på skuldrene og fortsatte videre. Sauen var ganske tung, men den gode mannen var barmhjertig og sjanglet avgårde så godt han kunne under byrden sin.

«Det er ikke mye lenger,» tenkte han for seg selv idet han nådde en allé med valnøtttrær, da plutselig en stemme kom fra over hodet hans og fikk ham til å hoppe.

«Hvor er du?» sa stemmen, og sauen svarte:

«Her på skuldrene til et esel.»

I et annet øyeblikk sto sauen på bakken, og William løp mot hjemmet så fort beina hans kunne bære ham. Men mens han gikk, ringte en latter, som likevel var litt av en breking, i ørene hans, og selv om han prøvde å ikke høre, nådde ordene ham: «Å, kjære! Så gøy jeg har hatt det, det er sant!»

Puck var forsiktig med å ikke alltid spille triksene sine på samme sted, men besøkte den ene landsbyen etter den andre, slik at alle skalv for at han skulle bli det neste offeret. Etter en stund ble han lei av cowboyer og gjetere, og lurte på om det ikke var noen andre som kunne gi ham litt moro. Til slutt fikk han høre om et ungt par som skulle til nærmeste by for å kjøpe alt de trengte for å sette opp et hus. Ganske sikker på at de ville glemme noe de ikke kunne klare seg uten, ventet Puck tålmodig til de jogget avgårde i vognen sin på hjemreisen, og forvandlet seg til en flue for å overhøre samtalen deres.

Lenge var det veldig kjedelig – alt handlet om bryllupsdagen deres neste måned, og hvem som skulle inviteres. Dette ledet bruden til brudekjolen hennes, og hun hylte litt.

«Tenk bare! Å! Hvordan kunne jeg være så dum! Jeg har glemt å kjøpe de forskjellige fargede rullene med bomull som passer til klærne mine!»

«Kjære, kjære!» utbrøt den unge mannen. «Det er uheldig; og fortalte du meg ikke at syersken kom i morgen?»

«Ja, det gjorde jeg», og så plutselig ga hun fra seg et nytt lite skrik, som hadde en helt annen lyd enn det første. «Se! Se!»

Brudgommen kikket, og på den ene siden av veien så han et stort nøste med tråd i alle farger – i alle fargene, det vil si, fra kjolene som var bundet fast bak på vognen.

«Vel, det er et fantastisk lykketreff,» ropte han, idet han sprang ut for å hente det. «Man skulle tro at en fe hadde lagt det der med vilje.»

«Kanskje hun har det», lo jenta, og mens hun snakket, syntes hun å høre et ekko av latteren sin komme fra hesten, men det var selvfølgelig tull.

Syersken var henrykt over tråden hun fikk. Den passet så perfekt til stoffet, og den knyttet seg aldri i knuter eller røk for alltid, slik de fleste tråder gjør. Hun fullførte arbeidet sitt mye raskere enn hun forventet, og bruden sa at hun måtte komme til kirken og se henne i brudekjolen.

En stor folkemengde var samlet for å være vitne til seremonien, for de unge var store favoritter i nabolaget, og foreldrene deres var svært rike. Dørene var åpne, og bruden kunne sees på avstand, mens hun gikk under kastanjealléen.

«For en vakker jente!» utbrøt mennene. «For en nydelig kjole!» hvisket kvinnene. Men akkurat idet hun kom inn i kirken og tok hånden til brudgommen, som ventet på henne, hørtes en høy lyd.

«Knikk! knikk! Knikk! knikk!» og bryllupsklærne falt til bakken, til stor forvirring for brukeren.

Ikke at seremonien ble utsatt for en liten ting som det! Overflod av kapper ble umiddelbart tilbudt den unge bruden, men hun var så opprørt at hun knapt kunne holde seg fra å gråte. En av gjestene, mer nysgjerrig enn de andre, ble igjen for å undersøke kjolen, fast bestemt på å, om mulig, finne ut årsaken til katastrofen.

«Tråden må ha vært råtten,» sa hun til seg selv. «Jeg skal se om jeg kan knekke den.» Men uansett hvor mye hun lette, fant hun ingenting.

Tråden var forsvunnet!