Hver stamme har sine egne historier. De fleste av dem omhandler de samme emnene, og skiller seg bare fra hverandre i ubetydelige detaljer.

I stedet for ekorn i tømmeret, er Blackfeet-stammen sikre på at det var præriehunder som OLD-man stekte den gangen han gjorde pumaen lang og mager. Chippewaene og Cree-stammen insisterer på at det var ekorn som ble kokt og spist, men den ene stammen er i hovedsak et skogfolk, og den andre bor på slettene – derav forskjellen.

Noen stammer vil ikke bruke uglens fjær, og de vil heller ikke ha noe med fuglen å gjøre, mens andre bruker fjærene hans fritt.

Skogindianeren bruker mokasin med myk såle, mens broren hans fra slettene dekker undersiden av fottøyet sitt med råhud, mest sannsynlig på grunn av kaktusen og stikkende pære.

Døren til skogindianerens hytta når ned til bakken, men sletteindianeren får hyttas hud til å nå rundt hele sirkelen nederst på grunn av vinden.

En natt i Krigsørnens hytte spurte Den Andre: «Hvorfor har ikke bjørnen hale, bestefar?»

Krigsørnen lo og sa: «Folket vårt vet ikke hvorfor, men vi tror han ble skapt slik i begynnelsen, selv om jeg har hørt menn fra andre stammer si at bjørnen mistet halen mens han fisket.»

«Jeg vet ikke hvor sant det er, men jeg har blitt fortalt at for lenge siden fisket bjørnen om vinteren, og reven spurte ham om han hadde hatt noe flaks.»

«Nei», svarte bjørnen, «jeg kan ikke fange fisk.»

«Vel,» sa reven, «hvis du stikker den lange halen din ned gjennom dette hullet i isen og sitter helt stille, er jeg sikker på at du får en fisk.»

«Så stakk bjørnen halen sin gjennom hullet i isen, og reven ba ham sitte stille til han kalte på ham. Så gikk reven av gårde og lot som han jaktet langs bredden. Det var veldig kaldt vær, og vannet frøs rundt bjørnens hale, men han satt stille og ventet på at reven skulle kalle på ham. Ja, bjørnen satt så stille og så lenge at halen hans var frosset fast i isen, men han visste det ikke. Da reven syntes det var på tide, ropte han:»

«'Hei, Bjørn, kom hit fort – fort! Jeg har en kanin i dette hullet, og jeg vil at du skal hjelpe meg med å grave den opp.' Ho! Bjørnen prøvde å reise seg, men klarte det ikke.

«Hei, Bjørn, kom hit – det er to kaniner i dette hullet», ropte Reven.

«Bjørnen dro så hardt for å komme seg vekk fra isen at den brakk halen av seg like inntil kroppen. Så løp reven av gårde og lo av bjørnen.»

«Jeg tror nesten ikke på den historien, men en gang hørte jeg en gammel mann som besøkte faren min fra landet langt øst herfra fortelle den. Jeg husket den. Men jeg kan ikke si at jeg vet at den er sann, slik jeg kan med de andre.»

«Da jeg fortalte deg historien om hvordan det GAMLE mennesket skapte verden etter at vannet hadde kjempet mot den, fortalte jeg deg hvordan den første mannen og kvinnen ble skapt. Det finnes en annen historie om hvordan det første mennesket fant sin kone, og den skal jeg fortelle deg.»

«Etter at GAMLE-mannen hadde laget en mann som lignet på seg selv, forlot han ham for å bo hos ulvene og dro sin vei. Mannen hadde det vanskelig, uten klær til å holde seg varm og uten kone til å hjelpe seg, så han dro ut og lette etter GAMLE-mannen.»

«Det tok mannen lang tid å finne den gamle mannens hytte, men så snart han kom dit, gikk han rett inn og sa:

«Gamle mann, du har skapt meg og forlatt meg for å bo hos ulvefolket. Jeg liker dem ikke i det hele tatt. De gir meg kjøttrester å spise og vil ikke lage bål. De har koner, men jeg vil ikke ha en ulvekvinne. Jeg synes du burde ta bedre vare på meg.»

«Vel,» svarte den gamle mannen, «jeg ventet bare på at du skulle komme for å se meg. Jeg har ordnet ting for deg. Gå nedover denne elven til du kommer til en bratt åsside. Der vil du se en hytte. Så lar jeg deg gjøre resten. Gå!»

«Mannen dro av gårde og reiste hele den dagen. Da natten kom, slo han leir og spiste noen bær som vokste nær elven. Neste morgen la han nedover elven igjen og lette etter den bratte åssiden og hytta. Rett før solnedgang så mannen en fin hytte nær en bratt åsside, og han visste at det var hytta han lette etter; så han krysset elven og gikk inn i hytta.»

«Inne ved bålet satt en kvinne. Hun var kledd i hjorteskinnsklær og lagde kjøtt som mannen luktet godt, men da hun så ham uten klær, dyttet hun ham ut av hytta og lukket døren.»

«Det så ikke særlig bra ut for den mannen, sier jeg deg, men for å hevne seg på kvinnen gikk han opp den bratte åssiden og begynte å rulle store steiner ned over hytta hennes. Han fortsatte slik til en av de største steinene veltet hytta, og kvinnen løp ut gråtende.»

«Da mannen hørte kvinnen gråte, ble han lei seg og løp ned bakken til henne. Hun satte seg ned på bakken, og mannen løp dit hun var og sa:

«Beklager at jeg fikk deg til å gråte, kvinne. Jeg skal hjelpe deg med å fikse hytta di. Jeg skal bli hos deg, hvis du bare lar meg.»

«Det gledet kvinnen, og hun viste mannen hvordan han skulle pusse opp hytta og samle ved til bålet. Så lot hun ham komme inn og spise. Til slutt laget hun noen klær til ham, og de kom godt overens etter det.»

«Slik fant mannen sin kone – Ho!»