Det var en gang, på en ubebodd øy ved bredden av Rødehavet, en parsee hvis hatt solstråler ble reflektert i mer enn orientalsk prakt. Og parseen bodde ved Rødehavet med ingenting annet enn hatten sin og kniven sin og en kokeovn av den typen man absolutt aldri må røre. Og en dag tok han mel og vann og rips og plommer og sukker og sånt, og lagde seg en kake som var to fot i diameter og tre fot tykk. Det var virkelig en overlegen matvare (det er magi), og han satte den på komfyren fordi han fikk lov til å lage mat på komfyren, og han bakte den og han bakte den til den var helt brun og luktet høyst sentimentalt. Men akkurat da han skulle til å spise den, kom det ned til stranden fra det helt ubebodde indre et neshorn med et horn på nesen, to griseøyne og få manerer. På den tiden satt neshornets hud ganske stramt på det. Det var ingen rynker i det noe sted. Han så akkurat ut som et Noahs ark-neshorn, men selvfølgelig mye større. Likevel hadde han ingen manerer den gangen, og han har ingen manerer nå, og han vil aldri ha noen manerer. Han sa: «Hvordan!» og parseen forlot kaken og klatret opp på toppen av et palmetre uten annet enn hatten sin, hvorfra solstrålene alltid ble reflektert i mer enn orientalsk prakt. Og neshornet veltet oljeovnen med nesen sin, og kaken rullet på sanden, og han pigget kaken på nesehornet sitt, og han spiste den, og han gikk bort, viftende med halen, til det øde og utelukkende ubebodde innlandet som grenser til øyene Mazanderan, Socotra og nesene ved den større jevndøgn. Så kom parseen ned fra palmetreet sitt, satte ovnen på beina og resiterte følgende Sloka, som jeg, som du ikke har hørt, nå vil fortelle: –

De som tar kaker
Som Parsee-mannen baker
Gjør forferdelige feil.

Og det var mye mer i det enn du skulle tro.

Fordi, fem uker senere, var det en hetebølge i Rødehavet, og alle tok av seg alle klærne de hadde. Parseen tok av seg hatten; men neshornet tok av seg skinnet og bar det over skulderen da han kom ned til stranden for å bade. På den tiden kneppet den under med tre knapper og så ut som en vanntett kjele. Han sa ingenting om parseens kake, fordi han hadde spist opp alt; og han hadde aldri noen manerer, den gang, siden eller fremover. Han vagget rett ut i vannet og blåste bobler gjennom nesen, og lot skinnet sitt ligge på stranden.

Snart kom parseen forbi og fant skinnet, og han smilte et smil som spredte seg over hele ansiktet hans to ganger. Så danset han tre ganger rundt skinnet og gned hendene. Så gikk han til leiren sin og fylte hatten sin med kakesmuler, for parseen spiste aldri noe annet enn kake, og feide aldri ut leiren sin. Han tok skinnet, og han ristet skinnet, og han skrubbet skinnet, og han gned skinnet så fullt av gamle, tørre, mugne, kilete kakesmuler og noen brente rips som det overhodet kunne romme. Så klatret han opp på toppen av palmetreet sitt og ventet på at neshornet skulle komme opp av vannet og ta det på seg.

Og det gjorde neshornet. Han kneppet den igjen med de tre knappene, og det kilte som kakesmuler i sengen. Så ville han klø, men det gjorde det verre; og så la han seg ned på sanden og rullet og rullet og rullet, og hver gang han rullet, kilte kakesmulene ham verre og verre og verre. Så løp han til palmetreet og gned og gned og gned seg mot det. Han gned så mye og så hardt at han gned huden sin til en stor fold over skuldrene, og en annen fold under, der knappene pleide å være (men han gned knappene av), og han gned noen flere folder over beina. Og det ødela humøret hans, men det gjorde ikke den minste forskjell for kakesmulene. De var inni huden hans, og de kilte. Så dro han hjem, veldig sint og fryktelig kløende; og fra den dagen til i dag har hvert neshorn store folder i huden og et veldig dårlig humør, alt på grunn av kakesmulene inni.

Men parseen kom ned fra palmetreet sitt, iført hatten sin, hvorfra solstrålene reflekterte seg i mer enn orientalsk prakt, pakket sammen komfyren sin og gikk av gårde i retning Orotavo, Amygdala, Anantarivo-engene og Sonaput-myrene.

DENNE ubebodde øya
Er utenfor Kapp Gardafu,
Ved strendene i Socotra
Og Det rosa arabiske hav:
Men det er varmt – for varmt fra Suez
For slike som deg og meg
Noen gang å gå
I en P. og O.
Og kall på Kake-Parsee!