Det var en gang en mann, så sur og sur at han aldri syntes kona hans gjorde noe riktig i huset. Så en kveld, i høytiden, kom han hjem, skjente og bannet, viste tennene og lagde støv.

«Kjære venn, ikke vær så sint. Det er en god mann,» sa kjæresten hans. «I morgen skal vi bytte arbeid. Jeg går ut med gressklipperne og klipper plenen, og du skal passe huset hjemme.»

Ja! Mannen tenkte at det ville gå veldig bra. Han var helt villig, sa han.

Så tidlig neste morgen tok hans kjæreste en ljå over halsen hennes, gikk ut på høymarken med slåmaskinene og begynte å slå; men mannen skulle passe huset og gjøre arbeidet hjemme.

Først ville han kjerne smøret, men da han hadde kjernet en stund, ble han tørst og gikk ned i kjelleren for å tappe en tønne med øl. Akkurat da han hadde banket på spunsen og skulle til å sette tappen i tønna, hørte han grisen komme inn på kjøkkenet over seg. Så løp han opp kjellertrappen med tappen i hånden så fort han kunne for å passe på grisen, slik at den ikke skulle velte kjernen. Men da han reiste seg og så at grisen allerede hadde veltet kjernen, og sto der og løp og gryntet blant fløten som rant over hele gulvet, ble han så vill av raseri at han glemte øltønna og løp mot grisen så hardt han kunne. Han fanget den også, akkurat idet den løp ut dørene, og ga den et slikt spark at grisen lå død på stedet. Plutselig husket han at han hadde tappen i hånden. Men da han kom ned i kjelleren, hadde hver eneste dråpe øl rent ut av tønna.

Så gikk han inn i meieriet og fant nok fløte igjen til å fylle kjernen igjen, og så begynte han å kjerne, for smør måtte de ha til middag. Da han hadde kjernet litt, husket han at melkekua deres fortsatt var innestengt i fjøset, og ikke hadde fått litt å spise eller en dråpe å drikke hele morgenen, selv om solen sto høyt. Plutselig tenkte han at det var for langt å ta henne med ned til engen, så han skulle bare få henne opp på hustaket – for huset, må du vite, var tekket med torv, og det vokste en fin gressvekst der. Nå lå huset tett inntil en bratt nedgang, og han tenkte at hvis han la en planke over til stråtaket bak, ville han lett få kua opp.

Men han kunne fortsatt ikke forlate kjernen, for der kravlet den lille babyen hans rundt på gulvet, og «hvis jeg lar den ligge», tenkte han, «kan barnet trygt velte den.» Så tok han kjernen på ryggen og gikk ut med den; men så tenkte han at det var best at han først fikk gi kua vann før han slengte henne ut på taket; så han tok opp en bøtte for å hente vann opp av brønnen; men da han bøyde seg ned ved brønnens rand, rant all fløten ut av kjernen over skuldrene hans, og så ned i brønnen.

Nå var det snart middagstid, og han hadde ikke engang fått smøret ennå; så han tenkte at det var best å koke grøten, fylte gryten med vann og hengte den over bålet. Da han hadde gjort det, tenkte han at kua kanskje kunne falle av taket og brekke beina eller nakken. Så gikk han opp på huset for å binde henne fast. Den ene enden av tauet festet han til kuas hals, og den andre skjøv han ned pipa og bandt rundt låret sitt; og han måtte skynde seg, for vannet begynte nå å koke i gryten, og han måtte fortsatt male havregrøten.

Så begynte han å mase på, men mens han holdt på, falt kua likevel ned fra taket, og idet hun falt, dro hun mannen opp i pipa etter tauet. Der satt han fast, og kua hang halvveis nede langs veggen og svingte mellom himmel og jord, for hun kunne verken komme ned eller opp.

Og nå hadde den gode ventet sju lengder og sju bredder på at mannen hennes skulle komme og rope dem hjem til middag, men de fikk aldri et eneste rop. Endelig syntes hun hun hadde ventet lenge nok og dro hjem. Men da hun kom dit og så kua henge på et så stygt sted, løp hun opp og kuttet tauet i to med ljåen sin. Men mens hun gjorde dette, kom mannen hennes ned fra pipa, og da den gamle damen hans kom inn på kjøkkenet, fant hun ham der stående på hodet i grøtgryten.