Æsene var vanenes gjester: i Freys palass møttes beboerne i Åsgard og festet i vennskap. Odin og Tyr var der, Vidar og Vali, Niörd, Frey, Heimdall og Bragi. Asyniur og vaner var også der – Frigga, Freya, Iduna, Gerda, Skade, Sif og Nanna. Tor og Loke var ikke på festen, for de hadde forlatt Åsgard sammen.
I Freys slott var karene av skinnende gull; de tente lys ved bordet og gikk av egen fri vilje for å servere de som holdt fest. Alt var fred og vennskap der helt til Loke kom inn i festsalen.
Frey smilte velkommen og viste Loke en benk. Den var ved siden av Bragis og ved siden av Freyas. Loke tok ikke plassen; i stedet ropte han: «Ikke ved siden av Bragi vil jeg sitte; ikke ved siden av Bragi, den feigste av alle beboerne i Åsgard.»
Bragi spratt opp ved den fornærmelsen, men hans kone, den milde Iduna, stilnet sinnet hans. Freya snudde seg mot Loke og irettesatte ham for å ha sagt sårende ord på en fest.
«Freya,» sa Loke, «hvorfor var du ikke så mild da Odur var med deg? Ville det ikke ha vært bedre å ha vært kone med mannen din i stedet for å bryte troen med ham for et halskjede du lengtet etter fra kjempekvinnene?»
Forbauselse falt over alle over bitterheten som var i Lokes ord og blikk. Tyr og Niörd reiste seg fra plassene sine. Men så hørtes Odins stemme, og alt var stille for Allfaderens ord.
«Ta plassen ved siden av Vidar, min tause sønn, å Loke,» sa Odin, «og la din tunge, som drypper av bitterhet, tie stille.»
«Alle æsene og vanene lytter til dine ord, Odin, som om du alltid var vis og rettferdig,» sa Loke. «Men må vi glemme at du brakte krig inn i verden da du kastet spydet ditt mot vanenes sendebud? Og lot du meg ikke arbeide listig mot ham som bygde muren rundt Åsgard for en betaling? Du taler, Odin, og alle æsene og vanene lytter til deg! Men var det ikke du som, idet du ikke tenkte på visdom, men på gull da løsepenger måtte betales, førte heksa Gulveig ut av hulen der hun bodde med dvergens skatt? Du var ikke alltid vis eller alltid rettferdig, Odin, og vi ved bordet her trenger ikke å lytte til deg som om du alltid var det.»
Så kastet Skadi, Niörds kone, ord mot Loke. Hun talte med all sin voldsomme kjempeblods vold. «Hvorfor skulle vi ikke reise oss og jage denne pratende kråken ut av hallen?» sa hun.
«Skadi,» sa Loke, «husk at løsepengene for din fars død ennå ikke er betalt. Du var glad for å få en ektemann i stedet. Husk hvem det var som drepte din kjempefar. Det var jeg, Loke. Og jeg har ikke betalt deg løsepenger for det, selv om du har kommet blant oss i Åsgard.»
Så festet Loke blikket på Frey, festgiveren, og alle visste at han var i ferd med å angripe ham med bitre ord. Men Tyr, den tapre sverdmannen, reiste seg og sa: «Du kan ikke tale mot Frey, å Loke. Frey er gavmild; han er den blant oss som skåner de beseirede og frigjør de fangede.»
«Slutt å snakke, Tyr,» sa Loke. «Du har kanskje ikke alltid en hånd til å holde det sverdet ditt. Husk dette ordet mitt i dagene som kommer.»
«Frøy,» sa han, «fordi du er den som arrangerer festen, tror de at jeg ikke vil snakke sant om deg. Men jeg skal ikke la meg bestikke av en fest. Sendte du ikke Skirnir til Gymers bolig for å narre Gymers flyktige datter? Bestikket du ham ikke til å skremme henne til ekteskap med deg, som folk sier var brorens drapsmann? Ja, Frøy. Du skilte deg med en befaling, med det magiske sverdet du skulle ha beholdt til kampen. Du hadde grunn til å sørge da du møtte Beli ved innsjøen.»
Da han sa dette, reiste alle vanene som var der seg, og ansiktene deres truet Loke.
«Sitt stille, vaner,» sa Loke rasende. «Hvis æsene skal bære byrden av Jötunheims og Muspelheims krig mot Åsgard, var det deres rolle å være den første eller den siste på Vigards slette. Men dere har allerede tapt slaget om Åsgard, for våpenet som ble lagt i Freys hender, byttet han mot Gerda, kjempekvinnen. Ha! Surtur skal seire over dere på grunn av Freys forhekselse.»
I redsel så de på den som kunne la hatet sitt tale om Surturs triumf. Alle ville ha lagt hender på Loke, bare Odins stemme runget. Så dukket en annen opp ved inngangen til festsalen. Det var Tor. Med hammeren på skulderen, jernhanskene på hendene og dyktighetsbeltet sitt om seg, sto han og markerte Loke med vrede øyne.
«Ha, Loke, forræder,» ropte han. «Du planla å la meg ligge død i Gerriöds hus, men nå skal du møte døden ved denne hammerens slag.»
Hendene hans ble løftet for å kaste Miölnir. Men ordene Odin talte ble hørt. «Ikke i denne hallen må drap utføres, sønn Tor. Hold hendene på hammeren din.»
Så krympet Loke seg tilbake for Tors vrede og forlot festsalen. Han gikk utenfor Åsgards murer og krysset Bifröst, regnbuebroen. Og han forbannet Bifröst og lengtet etter å se dagen da Muspelheims hærer ville bryte den ned i sitt angrep mot Åsgard.
Øst for Midgard var det et sted som var ondere enn noe annet område i Jötunheim. Det var Jarnvid, Jernskogen. Der bodde hekser som var de mest avskyelige av alle hekser. Og de hadde en dronning over seg, en heks, mor til mange sønner som tok på seg ulveskikkelser. To av sønnene hennes var Skoll og Hati, som forfulgte Sol, Solen, og Mani, Månen. Hun hadde en tredje sønn, som var Managarm, ulven som skulle fylles med menneskenes livsblod, som skulle sluke Månen og flekke himmelen og jorden med blod. Til Jarnvid, Jernskogen, dro Loke. Og han giftet seg med en av heksene der, Angerboda, og de fikk barn som tok fryktinngytende skikkelser. Lokes avkom var de mest forferdelige av fiendene som skulle komme mot Æsirene og Vanene i den tiden som ble kalt Gudenes skumring.