Det var en gang en ape som gjorde tigeren veldig sint. Slik skjedde det. Apen satt høyt oppe blant de løvrike grenene på et mangotre og spilte på gitaren sin. Tigeren gikk den veien og la seg ned under treet for å hvile. Bare for å erte ham, spilte og sang apen denne lille sangen:

"Tango ti tar, tango ti tar,
Tigerbeinene er i gitaren min.
"Ti hi, ti hi."

Tigeren var veldig sint. «Bare vent til jeg får tak i deg, herr Ape,» sa han. «Så skal jeg vise deg et triks eller to med bein.»

Apen hoppet fra det ene treet til det andre og holdt seg så godt gjemt av løvet at tigeren ikke kunne se ham. Så kom han ned fra trærne og gjemte seg i et hull i bakken. Da tigeren kom nær, spilte og sang han igjen den lille sangen sin:

"Tango ti tar, tango ti tar,
Tigerbeinene er i gitaren min.
"Ti hi, ti hi."

Tigeren stakk poten sin ned i hullet og fanget apens bein. «Å, ho, herr Tiger!» sa apen. «Du tror du har fanget beinet mitt, men det du egentlig har er bare en liten pinne. Å, ho! Å, ho!» Så slapp tigeren apens bein.

Apen krøp lenger tilbake i hullet i bakken der tigerens pote ikke kunne nå den. Så sa han: «Tusen takk, herr Tiger, for at du slapp beinet mitt. Det var virkelig beinet mitt, vet du.» Igjen spilte og sang han den lille sangen sin:

"Tango ti tar, tango ti tar,
Tigerbeinene er i gitaren min.
"Ti hi, ti hi."

Tigeren var sintere enn noensinne. Han ventet og ventet på at apen skulle komme ut av hullet i bakken, men apen kom ikke. Han hadde funnet en annen vei ut, og nok en gang fra de høye trekronene sang han ned til den ventende tigeren:

"Tango ti tar, tango ti tar,
Tigerbeinene er i gitaren min.
"Ti hi, ti hi."

Det hadde vært en stor tørke i landet, og det var bare ett vannsted hvor dyrene kunne drikke. Tigeren visste at apen måtte gå dit når den var tørst, så han bestemte seg for å vente på ham og fange ham når han kom for å drikke.

Da apen gikk til vannplassen for å få seg noe å drikke, fant han tigeren der og ventet på ham. Han løp av gårde like fort som vinden, for han var virkelig redd for tigeren.

Han ventet og ventet til han trodde han skulle dø av tørst, men tigeren forsvant ikke fra drikkestedet et eneste minutt. Til slutt fant apen ut et triks for å få tak i noe å drikke.

Han la seg ned ved siden av stien som om han var død. Etter en stund kom en gammel kvinne langs stien med en skål med honning i en kurv på hodet. Hun så apen ligge der ved stien, og i den tro at han var død, plukket hun ham opp og satte ham i kurven med skålen med honning. Da apen så at det var honning i skålen, ble han veldig glad. Han åpnet skålen og dekket seg over hele kroppen med den myke, klissete honningen. Så, mens den gamle kvinnen gikk under trærne, hoppet han forsiktig ut av kurven og opp i trærne.
Den gamle kvinnen savnet ham ikke før hun kom hjem og bare fant en del av skålen sin med honning i kurven. «Jeg trodde jeg hadde tatt med meg en død ape hjem i kurven min,» sa hun til barna sine. «Nå er det ingen ape her, og skålen min er bare halvfull med honning. Apen må ha spilt et av triksene sine.»

Apen hadde i mellomtiden stukket blader fra trærne ned i honningen over hele kroppen, slik at han var fullstendig forkledd. Hans egen mor ville aldri ha gjenkjent ham. Han lignet litt på et piggsvin, men i stedet for skarpe fjærpenner stakk det grønne blader ut over hele kroppen. På denne måten gikk han til drikkeplassen, og tigeren kjente ham ikke igjen. Han tok en lang, dyp slurk. Han var så tørst, og vannet smakte så godt at han ble værende i drikkeplassen for lenge. Bladene kom ut av honningen som hadde holdt dem, og tigeren så at det egentlig var apen. Apen klarte så vidt å flykte.

Han ble så fryktelig redd at han ventet og ventet lenge, lenge før han gikk til drikkestedet igjen. Til slutt ble han så tørst at han ikke klarte å vente lenger. Han gikk til harpikstreet og dekket seg med harpiks. Så stakk han blader i harpiksen og gikk igjen til drikkestedet.

Tigeren så ham, men siden tigeren forventet å se bladene falle av med en gang apen kom i vannet, tenkte han at han skulle vente og fange ham i den bare huden hans. Denne gangen falt ikke bladene av, for harpiksen holdt dem fast og var ikke det minste påvirket av vannet. Tigeren trodde at det ikke var apen, og at han måtte ha gjort en feil. Apen drakk alt han ønsket, og spaserte deretter rolig av gårde uten at tigeren angrep ham. Han brukte harpiksen og bladene hver gang han ville ha noe å drikke etter det. Han fortsatte trikset til regntiden kom, og han kunne finne rikelig med vann andre steder enn det store drikkestedet.