Det var en gang en ung husmor som het Lidushka. En dag mens hun vasket klær i elven, svømte en stor frosk, oppblåst og stygg, bort til henne. Lidushka hoppet tilbake i skrekk. Frosken spredte seg utover vannet, akkurat der Lidushka hadde skylt klærne sine, og satt der og bevegde kjevene sine som om den ville si noe.

«Shush!» ropte Lidushka, men frosken ble der den var og fortsatte å bruke kjevene sine.

«Din stygge, oppblåste gamle ting! Hva vil du, og hvorfor sitter du der og måper på meg?»

Lidushka slo til frosken med et linstykke for å jage den vekk, slik at hun kunne fortsette med arbeidet sitt. Frosken dykket, kom opp på et annet sted og svømte straks tilbake til Lidushka.

Lidushka prøvde igjen og igjen å jage den bort. Hver gang hun slo til den, stupte frosken, kom opp et annet sted og svømte tilbake. Til slutt mistet Lidushka all tålmodighet.

«Gå vekk, din gamle, tykke ting!» skrek hun. «Jeg må vaske meg ferdig! Gå vekk, sier jeg deg, og Når babyene deres kommer, skal jeg være gudmoren deres! Hører du?

Som om den aksepterte dette som et løfte, kvekket frosken: «Greit! Greit! Greit!» og svømte av gårde.

En stund etter dette, da Lidushka igjen vasket klærne sine ved elven, dukket den samme gamle frosken opp og så ikke så feit og oppblåst ut lenger.

«Kom! Kom, min kjære!» kvekket den. «Husk løftet ditt! Du sa at du skulle være gudmor til babyene mine. Du må bli med meg nå, for vi har dåp i dag.»

Lidushka hadde selvfølgelig snakket spøkefullt, men likevel er et løfte et løfte og må ikke brytes.

«Men, din dumme frosk,» sa hun, «hvordan kan jeg være gudmor for babyene dine? Jeg kan ikke gå ned i vannet.»

«Ja, det kan du!» kvekket den gamle frosken. «Kom igjen! Kom igjen! Bli med meg!»

Den begynte å svømme mot strømmen, og Lidushka fulgte etter, gikk langs kysten og følte seg mer og mer redd for hvert øyeblikk.

Den gamle frosken svømte videre til den nådde mølledammen. Så sa den til Lidushka:

«Nå, min kjære, ikke vær redd! Ikke vær redd! Bare løft den steinen foran deg. Under den vil du Finn en trapp som fører rett ned til huset mitt. Jeg går videre. Gjør som jeg sier, så kommer du ikke til å bomme på veien.»

Frosken forsvant i vannet, og Lidushka løftet steinen. Joda, det var en trapp som gikk ned under mølledammen. Og hva slags trapper tror du det var? De var ikke laget av tre eller stein, men av store, solide vannblokker, lagt oppå hverandre, gjennomsiktige og klare som krystall.

Lidushka gikk forsiktig ned ett trinn, så et til, og et til, helt til hun halvveis nede ble møtt av den gamle frosken som ønsket henne velkommen med mange høylytt kvekk.

«Denne veien, kjære gudmor! Denne veien! Ikke vær redd! Ikke vær redd!»

Lidushka tok mot til seg og gikk de resterende trappene enda modigere. Frosken ledet henne så til huset sitt, som i likhet med trappen var bygget av vakkert krystallklart vann, glitrende og gjennomsiktig.

Inne var alt klart til dåpen. Lidushka tok straks froskeungene i armene sine og holdt dem under seremonien.

Etter dåpen kom en mektig fest som mange frosker fra nær og fjern var invitert til. Den gamle frosken presenterte dem alle for Lidushka, og de gjorde mye ståhei for henne, hoppet rundt henne og kvekket ut høylytt komplimenter.

Fiskerett etter fiskerett ble servert – ingenting annet enn fisk, tilberedt på alle mulige måter: kokt og grillet og stekt og syltet. Og det var alle mulige slags fisk: den fineste karpen og gjedde og multe og ørret og hvitting og abbor og mange flere som Lidushka ikke engang kjente navnene på.

Da hun hadde spist alt hun kunne, snek Lidushka seg vekk fra de andre gjestene og vandret alene av gårde gjennom huset.

Hun åpnet tilfeldigvis en dør som førte inn til et slags spiskammers. Det var dekket med lange hyller, og på hyllene sto det rader og rader med små leirkrukker, alle snudd på hodet. Det virket rart for Lidushka at de alle skulle være opp ned, og hun lurte på hvorfor.

Hun løftet opp en potte, og under den fant hun en vakker hvit due. Duen, glad for å bli sluppet løs, ristet ut fjærdrakten, spredte vingene og fløy av gårde.

Lidushka løftet en annen potte, og under den var det en annen vakker due som straks spredte sine flagrende vinger og fløy av gårde like glad som sin likesinnede.

Lidushka løftet opp en tredje potte, og der var en tredje due.

«Det må være duer under alle disse pottene!» sa hun til seg selv. «Hvilken grusom skapning har fengslet dem, mon tro? Akkurat som den kjære Gud har gitt mennesket en sjel til å leve evig, har Han også gitt fuglene vinger til å fly, og Han mente aldri at de skulle være fengslet under mørke potter. Vent, kjære duer, så skal jeg sette dere alle fri!»

Så løftet Lidushka potte etter potte, og under hver og en av dem slapp en fengslet due unna og fløy gledesfylt av gårde.

Akkurat idet hun hadde løftet den siste potten, kom den gamle frosken hoppende inn til henne i stor begeistring.

«Å, min kjære, min kjære!» kvekket hun. «Hva har du gjort med å befri alle de sjelene! Skynd deg og skaff deg en klump tørr jord eller et stykke ristet brød, ellers tar mannen min deg og tar sjelen din! Her kommer han nå!»

Lidushka kikket opp gjennom husets krystallvegger, men kunne ikke se noen komme. Så i det fjerne så hun noen vakre, knallrøde serpentiner som svevde mot henne på vannet. De kom nærmere og nærmere.

«Å!» tenkte hun for seg selv i plutselig skrekk. «Det må være de røde serpentinene til en nickerman!»

Hun husket øyeblikkelig historiene til bestemoren hennes. pleide å fortelle henne da hun var barn, hvordan den onde nikkermannen lokket folk i døden med knallrøde serpentiner. Mang en uskyldig jomfru, som har satt høy langs elven, har sett de vakre serpentinene i vannet og grepet dem med riven sin. Det er det nikkermannen vil at hun skal gjøre, for da kan han fange henne og dra henne ned, ned, ned, under vannet hvor han drukner henne og tar sjelen hennes. Nikkermannen er så mektig at hvis han først får tak i deg, kan han drukne deg i en teskje vann! Men hvis du holder en klump tørr jord eller et stykke ristet brød i hånden, er han maktesløs til å skade deg.

«Å!» ropte Lidushka. «Nå forstår jeg! De hvite duene var sjelene til stakkars uskyldige som denne onde nikkeren har druknet! Gud hjelpe meg å unnslippe ham!»

«Skynd deg, kjære, skynd deg!» kvekket den gamle frosken. «Løp opp krystalltrappen og legg steinen tilbake!»

Lidushka fløy opp trappen, og da hun nådde toppen, klamret hun seg til en håndfull tørr jord. Så la hun steinen tilbake, og vannet rant over trappen.

Nikkermannen spredte ut sine røde serpentiner tett inntil kysten og prøvde å fange henne, men hun lot seg ikke friste.

«Jeg vet hvem du er!» ropte hun og holdt henne hardt en håndfull tørr jord. «Dere får aldri sjelen min! Og dere skal aldri igjen fengsle alle de stakkars uskyldige sjelene jeg befridde under deres svarte gryter!»

År senere, da Lidushka fikk egne barn, pleide hun å fortelle dem denne historien og si til dem:

«Og nå, mine kjære, vet dere hvorfor det er farlig å stikke ut i vannet etter en rød streamer eller en pen vannlilje. Den onde nøkkerosen kan være der og bare venter på å fange dere.»