Det var en gang en konge som hadde en datter, og han lot lage et glassfjell og sa at den som kunne krysse over til den andre siden av det uten å falle, skulle få datteren sin til kone. Så var det en som elsket kongsdatteren, og han spurte kongen om han kunne få henne. «Ja,» sa kongen, «hvis du kan krysse fjellet uten å falle, skal du få henne.»

Og prinsessen sa at hun skulle gå over den med ham, og holde ham hvis han skulle falle. Så dro de av sted sammen for å gå over den, og da de var halvveis oppe, skled prinsessen og falt, og glassfjellet åpnet seg og stengte henne inne i det, og hennes forlovede kunne ikke se hvor hun hadde gått, for fjellet lukket seg umiddelbart. Så gråt og sørget han mye, og kongen var også ulykkelig, og hadde brutt opp fjellet der hun hadde gått seg vill, og trodde han skulle klare å få henne ut igjen, men de kunne ikke finne stedet hun hadde falt ned i. I mellomtiden hadde kongsdatteren falt ganske dypt ned i jorden i en stor hule. En gammel mann med et veldig langt grått skjegg kom henne i møte og sa at hvis hun ville være hans tjener og gjøre alt han ba henne om, kunne hun leve, hvis ikke ville han drepe henne.

Så gjorde hun alt han ba henne om. Om morgenen tok han stigen opp av lommen, satte den opp mot fjellet og klatret opp til toppen ved hjelp av den, og så dro han opp stigen etter seg. Prinsessen måtte lage middag, re opp sengen og gjøre alt arbeidet hans, og når han kom hjem igjen, hadde han alltid med seg en haug med gull og sølv. Da hun hadde bodd hos ham i mange år og var blitt ganske gammel, kalte han henne Mor Mansrot, og hun måtte kalle ham Gamle Rinkrank. Så en gang da han var ute, og hun hadde reet opp sengen hans og vasket opp, lukket hun dørene og vinduene godt igjen, og det var et lite vindu som lyset skinte inn gjennom, og det lot hun stå åpent. Da Gamle Rinkrank kom hjem, banket han på døren hans og ropte: «Mor Mansrot, åpne døren for meg.» «Nei,» sa hun, «Gamle Rinkrank, jeg vil ikke åpne døren for deg.»

Så sa han,

«Her står jeg, stakkars Rinkrank,
På mine sytten lange skaft,
På min slitne, utslitte fot,
Vask oppvasken min, Mor Mansrot.

«Jeg har allerede vasket oppvasken din», sa hun.

Så sa han igjen,

«Her står jeg, stakkars Rinkrank,
På mine sytten lange skaft,
På min slitne, utslitte fot,
«Re opp sengen min, Mor Mansrot.»
«Jeg har allerede redd opp sengen din», sa hun. Så sa han igjen:
«Her står jeg, stakkars Rinkrank,
På mine sytten lange skaft,
På min slitne, utslitte fot,
Åpne døren, Mor Mansrot.

Så løp han rundt huset sitt og så at det lille vinduet var åpent, og tenkte: «Jeg skal se inn og se hva hun kan være ute etter, og hvorfor hun ikke vil åpne døren for meg.» Han prøvde å kikke inn, men fikk ikke hodet gjennom på grunn av det lange skjegget sitt. Så stakk han først skjegget gjennom det åpne vinduet, men akkurat idet han hadde fått det gjennom, kom Mor Mansrot forbi og dro vinduet ned med en snor som hun hadde bundet fast, og skjegget hans ble lukket fast i det.

Så begynte han å gråte innmari, for det gjorde ham veldig vondt, og han bønnfalt henne om å slippe ham løs igjen. Men hun sa ikke før han ga henne stigen som han brukte til å bestege fjellet. Så, enten han ville eller ikke, måtte han fortelle henne hvor stigen var. Og hun festet et veldig langt bånd til vinduet, og så satte hun opp stigen og besteg fjellet, og da hun var på toppen, åpnet hun vinduet. Hun gikk til faren sin og fortalte ham alt som hadde skjedd med henne.

Kongen gledet seg storlig, og hennes forlovede var fortsatt der, og de gikk og gravde opp fjellet, og fant Gamle Rinkrank inni det med alt gullet og sølvet sitt. Så lot kongen Gamle Rinkrank drepe og tok alt gullet og sølvet hans. Prinsessen giftet seg med sin forlovede og levde lykkelig i stor prakt og glede.