For mange tidsaldre siden, da verden fortsatt var ung, bodde Ravn og Hvite Måke nær hverandre i Canada, langt nord i landet ved bredden av Det store vannet i vest. De var svært gode venner, og de jobbet alltid i harmoni, og de hadde mye mat og mange tjenere til felles. Hvite Måke kjente ikke til svik; han var alltid svært åpen, ærlig og ærlig i sin omgang med andre. Men Ravn var en slu fyr, og til tider manglet hun ikke forræderi og bedrag. Men Måke mistenkte ham ikke, og de to levde alltid på svært vennskapelig fot. I disse fjerne tidene i nord var hele verden mørk, og det var ikke noe annet lys enn stjernenes. Måke eide alt dagslyset, men han var svært gjerrig, og han holdt det alltid innelåst i en eske. Han ville ikke gi noe av det til noen andre, og han lot det aldri komme ut av esken, bortsett fra når han trengte litt av det for å forsyne seg selv når han dro langt bort på sine reiser.
Etter en stund ble Ravn misunnelig på Måkes besittelse. Og han sa: «Det er ikke rettferdig at Måke skal holde alt dagslyset for seg selv, innelåst i en eske. Det var ment for hele verden og ikke bare for ham, og det ville være av stor verdi for oss alle om han noen ganger ville slippe ut litt av det.» Så gikk han til Måke og sa: «Gi meg litt av dagslyset ditt. Du trenger ikke alt, og jeg kan bruke noe av det med fordel.» Men Måke sa: «Nei. Jeg vil ha alt selv. Hva kunne du gjort med dagslyset, du med kåpen din så svart som natten?» Og han ville ikke gi ham noe av det. Så Ravn bestemte seg for at han måtte få litt dagslys fra Måke i snik.
Kort tid etterpå samlet Ravn noen stikkende torner og borre og strødde dem på bakken mellom Måkes hus og stranden der kanoene lå. Så gikk han til Måkes vindu og ropte høyt: «Kanoene våre driver i brenningene. Kom raskt og hjelp meg å redde dem.» Måke spratt ut av sengen og løp halvveis i søvne på bare føtter. Men da han løp til stranden, stakk tornene seg fast i hans bare kjøtt, og han hylte av smerte. Han krøp tilbake til huset sitt og sa: «Kanoen min kan drive hvis den vil; jeg kan ikke gå på grunn av splintene i føttene mine.»
Ravn lo for seg selv, og han beveget seg bort, og lot som om han gikk til stranden for å dra opp kanoene. Så gikk han inn i Måkes hus. Måken hylte fortsatt av smerte; han satt og gråt på kanten av sengen sin og prøvde å dra tornene fra føttene sine så godt han kunne.
«Jeg skal hjelpe deg,» sa Ravn, «for jeg har ofte gjort dette før. Jeg er en veldig god lege.» Så tok han en syl laget av hvalbein og grep tak i Måkes fot, med den påskudd at han fjernet tornene. Men i stedet for å ta dem ut, dyttet han dem bare lenger inn til stakkars Måke hylte høyere enn noensinne.
Og Ravn sa: «Det er så mørkt at jeg ikke kan se til å dra disse tornene av føttene dine. Gi meg litt dagslys, så skal jeg snart kurere deg. En lege må alltid ha litt lys.» Så låste Måke opp esken og løftet lokket litt, slik at et svakt lysglimt kom ut.
«Det er bedre,» sa Ravn. Men i stedet for å plukke ut tornene, dyttet han dem inn slik han hadde gjort før, helt til Måke hylte og sparket av smerte. «Hvorfor er du så gjerrig med lyset ditt?» glefset Ravn. «Tror du jeg er en ugle og at jeg kan se godt nok i mørket til å helbrede føttene dine? Åpne esken på vidt gap, så skal jeg snart gjøre deg frisk.»
Med dette sagt falt han med vilje tungt mot Måke og slo esken i gulvet. Lokket fløy opp, og dagslyset slapp unna og spredte seg raskt over hele verden. Stakkars Måke prøvde sitt beste å lokke den tilbake i esken, men forsøkene hans viste seg å være forgjeves, for den var borte for alltid. Ravn sa at han var veldig lei seg for ulykken, men etter at han hadde tatt alle tornene fra Måkes føtter, dro han hjem og lo for seg selv og var svært fornøyd med at trikset hans lyktes.
Snart var det lys i hele verden. Men Ravn kunne ikke se særlig godt, for lyset var for sterkt, og øynene hans var ikke vant til det. Han satt en stund og så mot øst, men der så han ingenting interessant. Neste dag så han litt lenger, for han begynte nå å venne seg til de nye forholdene. Den tredje dagen kunne han tydelig se en rekke åser langt i øst, som steg opp mot himmelen og var dekket av en blå tåke. Han så lenge på det merkelige synet. Så så han langt borte mot åsen en tynn røyksøyle som løftet seg mot himmelen. Han hadde aldri sett røyk før, men han hadde ofte hørt om den fra reisende på merkelige steder. «Det må være landet jeg har blitt fortalt om,» sa han. «I det landet bor folket som alene eier ild. Vi har lett etter den i mange tidsaldre, og nå tror jeg vi har funnet den.» Så tenkte han: «Vi har nå dagslyset, og for en fin ting det ville være om vi også kunne ha ild,» og han bestemte seg for å dra ut for å finne den.
Dagen etter kalte han sammen tjenerne sine og fortalte dem om planene sine. Han sa: «Vi skal dra av gårde med en gang, for avstanden er lang.» Og han ba tre av sine beste tjenere, Robin, Muldvarpen og Loppa, om å bli med ham. Loppa tok ut den lille vognen sin, og de prøvde alle å komme seg inn i den, men den var altfor liten til å romme dem. Så prøvde de Muldvarpens vogn, men den var altfor skrøpelig, og den hadde knapt begynt å bevege seg før den brøt sammen og de falt alle ut i en haug. Så prøvde de Robins vogn, men den var altfor høy, og den veltet under den tunge lasten og kastet dem alle i bakken. Så stjal Ravn Måkes store, sterke vogn, for Måke sov, og det gikk veldig bra med den, og de la ut på reisen sin, og de byttet på å dytte vognen med en stang over den flate sletten.
Etter en merkelig reise på merkelige steder nådde de landet til folket som eide Ilden, veiledet av den tynne røyksøylen. Folket var ikke folk fra jorden. Noen sier at de var Fiskefolket, men ingen vet det. De satt rundt i en stor sirkel med Ild i sin midte, for det var høst og dagene og nettene var kalde. Og Ild var mange steder. Ravn så på en stund langveisfra og tenkte på den beste planen for å få tak i Ilden. Så sa han til Robin: «Du kan bevege deg raskere enn noen av oss. Du må stjele Ild. Du kan fly inn raskt, plukke den opp i regningen din og ta den med tilbake til oss, og folket vil verken se eller høre deg.»
Så Robin valgte ut et sted hvor det var få mennesker, og han pilte raskt inn og plukket opp ild på et blunk og fløy uskadd tilbake mot kameratene sine. Men han hadde bare tatt en liten bit av den. Da han kom halvveis tilbake til vennene sine, var Ild så varm i nebbet hans at den ga ham en merkelig smerte, og han måtte slippe den i bakken. Den falt til jorden med et brak, og den var så liten at den blafret svakt. Robin ropte til kameratene sine at de skulle hente vognen. Så stilte han seg over Ild og viftet den med vingene for å holde den i live. Den var veldig varm, men han holdt tappert ut med oppgaven sin til brystet hans var alvorlig svidd og han måtte flytte seg. Hans forsøk på å redde Ild var forgjeves, og før kameratene hans nådde ham, hadde Ild dødd, og bare et svart kull var igjen. Og stakkars Robins bryst var svidd, og den dag i dag er brystene til hans etterkommere rødbrune fordi han ble svidd mens han prøvde å stjele Ild for evigheter siden.
Så ba Ravn Loppa om å forsøke å stjele Ilden. Men Loppa sa: «Jeg er for liten. Varmen ville stekt meg i hjel; og dessuten kunne jeg feilberegnet avstanden og hoppet inn i flammen.»
Så ba Ravn Muldvarpen om å prøve, men Muldvarpen sa: «Å nei, jeg er bedre skikket til annet arbeid. Pelsen min ville vært svidd som Robins bryst.» Ravnen passet godt på at han ikke gikk selv, for han var en stor feiging.
Så sa han: «Det finnes en bedre og enklere måte. Vi stjeler babyen til høvdingen og holder ham som løsepenger. Kanskje de gir oss ild i bytte mot ham», og de syntes alle dette var en veldig god idé. Raven spurte: «Hvem melder seg frivillig til å stjele babyen?» for han fikk alltid de andre til å gjøre alt arbeidet.
Loppa sa: «Jeg skal gå. Med ett hopp er jeg inn i huset, og med et annet hopp er jeg ut igjen, for jeg kan hoppe langt.» Men de andre lo og sa: «Du kunne ikke bære babyen; du er for liten.»
Muldvarpen sa: «Jeg skal gå. Jeg kan lage en tunnel veldig stille under huset og helt opp til babyens vugge. Da kan jeg stjele babyen, og ingen vil høre meg eller se meg.» Så ble det enighet om at Muldvarpen skulle gå. Om noen minutter lagde Muldvarpen tunnelen sin, og han var snart tilbake med babyen. Så satte de seg i vognen og skyndte seg hjem med premien sin.
Da ildfolkets høvding oppdaget tapet av barnet sitt, ble han svært sint. Og i hele landet var det stor sorg fordi høvdingens arving, stammens håp, var borte. Og barnets mor og hennes kvinner gråt så bittert at tårene deres falt som regn over hele landet. Høvdingen sa at han ville gi alt han eide for å finne barnet sitt. Men selv om folket hans lette vidt og nært, kunne de ikke finne babyen. Etter mange dager brakte en veifarende som hadde kommet langt fra det store vannet i vest, dem nyheter om at et fremmed barn bodde langt vestover i landsbyen ved sjøen. Han sa: «Han er ikke av deres stamme. Han ser ut som barna i landsbyen deres», og han rådet dem til å dra for å se ham selv. Så sendte høvdingen sine menn for å lete etter dem, veiledet av veifarende.
Da de kom til Ravns landsby, fikk de beskjed om at det faktisk var en fremmed baby der. Barnet ble beskrevet for dem, men det ble holdt ute av syne, og Ravn ville ikke fortelle hvordan det hadde kommet dit. Og Ravn sa: «Hvordan vet jeg at han er høvdingens barn? Folk forteller merkelige løgner nå for tiden. Hvis dere vil ha ham, kan dere betale for ham, for han har forårsaket oss mye trøbbel og utgifter.»
Så gikk budbringerne tilbake og rapporterte til høvdingen hva de hadde hørt. Ut fra beskrivelsen visste høvdingen at barnet var hans, så han ga budbringerne svært verdifulle gaver i form av perler og rike kapper og sendte dem tilbake for å løse gutten sin. Men Ravn, da han så gavene, sa: «Nei, jeg vil ikke ha disse gavene; de betaler meg ikke for bryet mitt», og han ville ikke skille seg av med babyen. Budbringerne rapporterte igjen til høvdingen hva som hadde skjedd. Så ga høvdingen dem enda rikere gaver, de beste han hadde i hele landet sitt, og sendte dem tilbake. Men igjen sa Ravn: «Nei, gavene deres er verdiløse sammenlignet med bryet og utgiftene mine. Si dette til høvdingen deres.»
Da høvdingen hørte dette fra sendebudene sine, ble han svært forvirret, for han hadde tilbudt det beste han hadde, og han trodde han hadde nådd slutten av ressursene sine. Så sa han: «Gå tilbake og be folket kreve det de ønsker i bytte mot gutten min, og de vil motta det hvis det kan skaffes.» Så gikk sendebudene tilbake til Ravn og talte slik de hadde blitt befalt.
Og Ravn sa: «Bare én ting kan betale for barnet, og det er ild. Gi meg ild, så kan du ta babyen.» Budbringeren lo og sa: «Hvorfor sa du ikke det først og sparte oss for alt dette bryet og bekymringen? Ild er det mest rikelig i vårt rike, og vi anser den ikke for verdifull.» Så returnerte de glade til høvdingen. Og han sendte mye ild tilbake og fikk barnet sitt uskadd fra Ravn i bytte. Og han sendte Ravn to små steiner som budbringerne lærte Ravn hvordan hun skulle bruke.
Og de sa: «Hvis du noen gang mister Ilden, eller hvis den dør av mangel på mat, kan du alltids vekke den til live igjen med disse to små steinene.» Så viste de ham hvordan han skulle lage Ild med de to små steinene og vissent gress, og bjørkenever og tørr furu, og Ravn syntes det var veldig enkelt. Og han følte seg veldig stolt fordi han hadde brakt Ild og Lys til jorden. Han beholdt Ilden for seg selv i lang tid, og selv om folket ropte høylytt etter den, ville han ikke gi bort noe av den. Snart bestemte han seg imidlertid for å selge en mengde av den, for han hadde nå makten til å lage den. Så sa han til seg selv: «Dette er en god måte å få mange koner på,» og han annonserte at han bare ville selge noe av ilden sin i bytte mot en kone.
Og mange familier kjøpte ilden hans, og i bytte fikk han mange koner. Og den dag i dag har han fortsatt mange koner, og han flytter fortsatt rundt fra sted til sted med en flokk av dem alltid rundt seg. Men indianerne tok ilden fra ham da de ankom. Slik kom ilden til indianerne i gamle dager. Og når den har dødd, som den ofte gjør, bruker de fortsatt noen ganger Ravnens flintsteiner for å bringe den tilbake til livet.