Geita Ild og Gåsa Flim sov ut. Furutrærne sto over dem. Og der oppe, over furutrærne, var det stjerner.

Det var en hvit sandflate de sov på. Gulvet på sandflaten løp rett ned til Den store innsjøen med de dundrende rullene.

Og rett over sandflaten og rett over de dundrende bølgene var det et høyt rom hvor tåkefolket lagde bilder. Grå bilder, blå og noen ganger litt gull, og ofte sølv, var bildene.

Og rett over det høye rommet der tåkefolket lagde bilder, rett over var stjernene.

Over alt og alltid sist og høyest av alt, var stjernene.

Geita Ild tok av seg hornene. Gåsa Flim tok av seg vingene. «Det er her vi sover», sa de til hverandre, «her i furutrærne på sandflatene ved siden av de dundrende bølgene og høyt over alt og alltid sist og høyest av alt, stjernene.»

Geiten Ild la hornene sine under hodet. Gåsa Flim la vingene sine under hodet. «Dette er det beste stedet for det du vil oppbevare,» sa de til hverandre. Så krysset de fingrene for lykke og la seg ned og sovnet og sov. Og mens de sov, fortsatte tåkefolket å lage bilder. Grå bilder, blå og noen ganger litt gull, men oftere sølv, slike bilder fortsatte tåkefolket å lage mens Geiten Ild og Gåsa Flim fortsatte å sove. Og over alt og alltid sist og høyest av alt, var stjernene.

De våknet. Geita Ild tok ut hornene sine og satte dem på. «Det er morgen nå», sa han.

Flim Gåsen tok vingene ut og satte dem på. «Det er en ny dag nå,» sa han.

Så satt de og så. Bort der solen sto opp, beveget seg lette og stive langt oppover randkurven til Den store innsjøen med de dundrende rullene, langs hele den østlige himmellinjen, var det mennesker og dyr, alle svarte eller alle så grå at de var nesten svarte.

Det var en stor hest med åpen munn, ørene bakover og forbeina kastet i to kurver som høstesigder.

Der var en kamel med to pukler, som beveget seg sakte og storslått, som om han hadde all tid i alle år i hele verden til å gå inn.

Det var en elefant uten hode, med seks korte bein. Det var mange kyr. Det var en mann med en kølle over skulderen og en kvinne med en bylt i nakken.

Og de marsjerte videre. Det virket som om de ikke skulle noen vei. Og de gikk sakte. De hadde god tid. Det var ingenting annet å gjøre. Det var fastsatt for dem å gjøre det, for lenge siden var det fastsatt. Og derfor marsjerte de.

Noen ganger sank den store hestens hode og falt av og kom tilbake igjen. Noen ganger sank kamelens pukler og falt av og kom tilbake igjen. Og noen ganger ble køllen på mannens skulder større og tyngre, og mannen sjanglet under den, og så ble beina hans større og sterkere, og han støttet seg og fortsatte. Og igjen, noen ganger ble bylten på baksiden av kvinnens nakke større og tyngre, og bylten sank, og kvinnen sjanglet, og beina hennes ble større og sterkere, og hun støttet seg og fortsatte.

Dette var showet, hippodromen, det spektakulære sirkuset som passerte på østhimmelen foran øynene til Geiten Ild og Gåsa Flim.

«Hvilken er dette, hvem er de, og hvorfor kommer de?» spurte Gåsa Flim Geita Ild.

«Spør du meg fordi du vil at jeg skal fortelle deg det?» spurte Ildgeita.

«Det er virkelig et spørsmål jeg ønsker et ærlig svar på.»

«Har aldri faren eller moren eller onkelen eller tanten eller familien til Flim Gåsa fortalt ham hva og hva av dette?»

«Aldri har noen lagt frem noe lignende for meg.»

Gåsa Flim holdt opp fingrene og sa: «Jeg snakker ikke til deg med kryssede fingre.»

Og slik begynte geita Ild å forklare gåsa Flim alt om showet, hippodromen, det mastodoniske kyklopiske skuet som passerte på østhimmelen foran solen som stod opp.

«Folk sier de er skygger», begynte Ildgeita. «Det er et navn, et ord, en liten hoste og et par stavelser.»

«For noen er skygger komiske og bare til å le av. For andre er skygger som en munn og dens pust. Pusten kommer ut, og den er ingenting. Den er som luft, og ingen kan lage en pakke av den og bære den bort. Den vil ikke smelte som gull, og du kan heller ikke måke den ut som aske. Så for disse menneskene betyr det ingenting.»

«Og så finnes det andre mennesker», fortsatte Ild-geita. «Det finnes andre mennesker som forstår skygger. De ildfødte forstår. De ildfødte vet hvor skygger kommer fra og hvorfor de er der.»

«For lenge siden, da verdensskaperne var ferdige med å lage den runde jorden, kom tiden da de var klare til å lage dyrene som skulle settes på jorden. De var ikke sikre på hvordan de skulle lage dyrene. De visste ikke hvilken form dyrene de ønsket.»

«Og slik øvde de. De lagde ikke ordentlige dyr i starten. De lagde bare figurer av dyr. Og disse figurene var skygger, skygger som disse du og jeg, geita Ild og gåsa Flim, ser på i morges over de dundrende bølgene på østhimmelen der solen står opp.»

«Skyggehesten der borte på østhimmelen med åpen munn, ørene bakover og forbeina kastet i en kurve som høstesigder, den skyggehesten var en de lagde for lenge siden da de øvde på å lage en ekte hest. Den skyggehesten var en feil, og de kastet den bort. Aldri vil du se to skyggehester som er like. Alle skyggehester på himmelen er forskjellige. Hver og en er en feil, en skyggehest kastet bort fordi den ikke var god nok til å være en ekte hest.»

«Den elefanten uten hode på halsen, som snubler så storslått på seks bein – og den store kamelen med to pukler, den ene større enn den andre – og de kyrne med horn foran og bak – de er alle feil, de ble alle kastet bort fordi de ikke ble laget gode nok til å være ekte elefanter, ekte kyr, ekte kameler. De ble laget bare for øvelse, helt tilbake i verden før noen ekte dyr kom på beina deres for å spise og leve og være her som resten av oss.»

«Den mannen – se ham nå sjanglende avgårde med køllen over skulderen – se hvordan de lange armene hans når ned til knærne, og noen ganger drar hendene hans under føttene. Se hvor tung køllen på skuldrene hans tynger ham ned og drar ham videre. Han er en av de eldste skyggemennene. Han var en feil, og de kastet ham bort. Han ble laget bare for å øve.»

«Og den kvinnen. Se henne nå på slutten av prosesjonen over de dundrende bølgene på østhimmelen. Se henne, den siste av alle, slutten av prosesjonen. På baksiden av nakken hennes en bylt. Noen ganger blir bylten større. Kvinnen sjangler. Beina hennes blir større og sterkere. Hun reiser seg og går videre og rister på hodet. Hun er den samme som de andre. Hun er en skygge, og hun ble skapt som en feil. Tidlig, tidlig i verdens begynnelse ble hun skapt, for å øve seg.»

«Hør her, gåsa Flim. Det jeg forteller deg er en hemmelighet for de ildfødte. Jeg vet ikke om du forstår. Vi har sovet sammen en natt på sandflatene ved siden av de brusende bølgene, under furutrærne med stjernene høyt over oss – og derfor forteller jeg det fedrene til de ildfødte forteller sønnene sine.»

Og den dagen beveget geita Ild og gåsa Flim seg langs den sandflate bredden av den store innsjøen med de dundrende rullene. Det var en blå dag, med en ildblå ​​sol som blandet seg i luften og vannet. Mot nord var de dundrende rullene blå sjøgrønne. Mot øst var de noen ganger stripete lilla, noen ganger skiftende blåklokkestriper. Og mot sør var de sølvblå, lakenblå.

Der skyggehippodromen marsjerte på østhimmelen den morgenen, var det en lang rekke med blåfuglflekker.

«Bare de ildfødte forstår blått», sa geita Ild til gåsa Flim. Og den natten, som natten før, sov de på en sandflate. Og igjen tok geita Ild av seg hornene og la dem under hodet mens han sov, og gåsa Flim tok av seg vingene og la dem under hodet mens han sov.

Og to ganger om natten hvisket geita Ild i søvne, hvisket til stjernene: «Bare de ildfødte forstår blått.»