Det var en gang en mann som tok et barn til en kvinne i en landsby og ba henne ta vare på det. Så forsvant det. Og fordi morgengryet akkurat brøt opp da kvinnen tok barnet inn i hjemmet sitt, kalte hun det Himmel-Morgen. Da barnet var tre år gammelt, pleide det ofte å se opp mot himmelen og snakke med stjernene. En dag rømte han, og det gikk mange måneder før han kom hjem igjen. Kvinnen ga ham en pisking. Men han rømte igjen og kom ikke tilbake på et år. Fostermoren hans ble redd og spurte: «Hvor har du vært hele året?» Gutten svarte: «Jeg tok bare en rask tur til Purpurhavet. Der farget vannet klærne mine røde. Så jeg dro til kilden der solen skinner og vasket dem. Jeg dro bort om morgenen og kom tilbake klokken 12. Hvorfor snakker du om at jeg har vært borte i et år?»

Så spurte kvinnen: «Hvor passerte du på veien?»

Gutten svarte: «Da jeg hadde vasket klærne mine, hvilte jeg en stund i De dødes by og sovnet. Og Østens Konge-Fader ga meg røde kastanjer og rosenrød daggrysaft å spise, og sulten min ble stilnet. Så dro jeg til den mørke himmelen og drakk den gule duggen, og tørsten min ble slukket. Og jeg møtte en svart tiger og ville ri hjem på ryggen hans. Men jeg pisket ham for hardt, og han bet meg i beinet. Så jeg kom tilbake for å fortelle deg om det.»

Nok en gang flyktet gutten hjemmefra, tusenvis av kilometer, helt til han kom til sumpen der Urtåken bodde. Der møtte han en gammel mann med gule øyenbryn og spurte ham hvor gammel han kunne være. Den gamle mannen sa: «Jeg har gitt opp vanen med å spise og lever av luft. Pupillene i øynene mine har gradvis fått en grønn glød, som gjør at jeg kan se alle skjulte ting. Hvert tusen år har gått, snur jeg knoklene mine og vasker margen. Og hvert to tusen år skraper jeg huden min for å bli kvitt håret. Jeg har allerede vasket knoklene mine tre ganger og skrapt huden min fem ganger.»

Etterpå tjente Sky O'Dawn keiser Wu av Han-dynastiet. Keiseren, som var glad i magi, var sterkt knyttet til ham. En dag sa han til ham: «Jeg skulle ønske at keiserinnen ikke ble gammel. Kan du forhindre det?»

Sky O'Dawn svarte: «Jeg vet bare om én måte å unngå å bli gammel på.»

Keiseren spurte hvilke urter man måtte spise. Sky O'Dawn svarte: «I nordøst vokser livets sopp. Det er en trebeint kråke i solen som alltid vil ned og spise dem. Men solguden holder øynene hans lukket og lar ham ikke slippe unna. Hvis mennesker spiser dem, blir de udødelige, når dyr spiser dem, blir de forbløffet.»

«Og hvordan vet du dette?» spurte keiseren.

«Da jeg var gutt falt jeg en gang ned i en dyp brønn, som jeg ikke kunne komme opp fra på mange tiår. Og der nede var det en udødelig som ledet meg til denne urten. Men man må passere gjennom en rød elv hvis vann er så lett at ikke engang en fjær kan svømme på den. Alt som berører overflaten synker ned i dypet. Men mannen dro av seg en av skoene og ga den til meg. Og jeg krysset vannet på skoen, plukket urten og spiste den. De som bor på det stedet vever matter av perler og edelstener. De ledet meg til et sted foran hvilket det hang et forheng av delikat, farget hud. Og de ga meg en pute utskåret av svart jade, hvor det var gravert sol og måne, skyer og torden. De dekket meg med et yndig teppe spunnet av håret til hundre mygg. Et slikt teppe er veldig kjølig og forfriskende om sommeren. Jeg kjente på det med hendene mine, og det så ut til å være formet av vann; men da jeg så nærmere på det, var det rent lys.»

«Og jeg krysset vannet i skoen.» Illustrasjon av George Hood. Publisert i The Chinese Fairy Book av Richard Wilhelm (1921), Frederick A. Stokes Company.

En gang kalte keiseren sammen alle magikerne sine for å snakke med dem om de velsignede åndenes marker. Sky O'Dawn var også der og sa: «En gang vandret jeg rundt på Nordpolen og kom til Ildspeilfjellet. Der skinner verken sol eller måne. Men det er en drage som holder et flammende speil i kjevene sine for å lyse opp mørket. På fjellet er det en park, og i parken er det en innsjø. Ved innsjøen vokser det glitrende gresset, som skinner som en gulllampe. Hvis du plukker det og bruker det som lys, kan du se alt som er synlig, og også åndenes skikkelser. Det lyser til og med opp et menneskes indre.»

En gang dro Sky O'Dawn til øst, til de heldige skyenes land. Og han hadde med seg en gudenes hest, ni fot høy. Keiseren spurte ham hvordan han hadde funnet den.

Så fortalte han ham: «Vestens dronningmor lot ham spenne for vognen sin da hun dro for å besøke Østens kongefar. Hesten ble satt opp på marken med livets sopp. Men han trampet ned flere hundre av dem. Dette gjorde Kongefaren sint, og han drev hesten bort til den himmelske elven. Der fant jeg ham og red hjem. Jeg red tre ganger rundt solen, fordi jeg hadde sovnet på hestens rygg. Og så, før jeg visste ordet av det, var jeg her. Denne hesten kan ta igjen solens skygge. Da jeg fant ham, var han ganske tynn og like trist som et gammelt esel. Så jeg klippet gresset i landet med de heldige skyer, som vokser en gang hvert to tusen år på De ni kilders fjell, og ga det til hesten; og det gjorde ham livlig igjen.»

Keiseren spurte hva slags sted landet med de lykkebringende skyene kunne være. Sky O'Dawn svarte: «Det er en stor sump der. Folket spår lykke og ulykke gjennom luften og skyene. Hvis lykke skal ramme et hus, dannes det skyer i fem farger i rommene, som lander på gresset og trærne og blir til en farget dugg. Denne duggen smaker like søtt som eplecider.»

Keiseren spurte om han kunne få tak i noe av denne duggen. Sky O'Dawn svarte: «Hesten min kunne ta meg til stedet der den faller fire ganger i løpet av en enkelt dag!»

Og ganske riktig kom han tilbake om kvelden og hadde med seg dugg i alle farger i en krystallkrukke. Keiseren drakk den, og håret hans ble svart igjen. Han ga den til sine høyeste embetsmenn å drikke, og de gamle ble unge igjen, og de syke ble friske.

En gang, da en komet dukket opp på himmelen, ga Sky O'Dawn keiseren astrologens tryllestav. Keiseren pekte den mot kometen, og kometen ble slukket.

Sky O'Dawn var en utmerket plystrer. Og hver gang han plystret med fulle toner, langtrukkent, danset solstrålene til musikken hans.

En gang sa han til en venn: «Det finnes ikke en sjel på jorden som vet hvem jeg er, med unntak av astrologen!»

Da Sky O'Dawn var død, kalte keiseren astrologen til seg og spurte: «Kjente du Sky O'Dawn?»

Han svarte: «Nei!»

Keiseren sa: «Hva vet du?»

Astrologen svarte: «Jeg vet hvordan man ser på stjernene.»

«Er alle stjernene på plassene sine?» spurte keiseren.

«Ja, men på atten år har jeg ikke sett Årets Stjerne. Nå er den synlig igjen.»

Så så keiseren opp mot himmelen og sukket: «I atten år holdt Sky O'Dawn meg med selskap, og jeg visste ikke at han var Stjernen i det store året!»

Merk: Moren til Sky O'Dawn (Dung Fang So), som gjør et så mystisk opptreden på jorden, er ifølge én tradisjon den tredje datteren til Himmelens Herre. (Sammenlign merknad til nr. 16). Dung Fang So er en inkarnasjon av Trestjernen eller Stjernen i det store året (Jupiter). Østens Konge-Fader, en av de fem gamle, er representanten for tre (sammenlign nr. 15). Røde kastanjer, i likhet med ilddadler, er gudenes frukter og gir udødelighet. Sky O'Dawn var en utmerket plystrer.

Plystring er et kjent magisk middel blant taoistene. Keiser Wu fra Han-dynastiet var en prins som er kjent for å ha viet mye oppmerksomhet til magiske kunster. Han regjerte fra 140 til 86 f.Kr. Den trebeinte kråken i solen er motstykket til den trebeinte rampadden i månen. Den røde elven minner om den svake elven ved slottet til dronningmoren i vest.