Reven og fetteren hans
Hunnulven fødte en unge og inviterte reven til å være gudfar. «Han er tross alt en nær slektning av oss,» sa hun, «han har god forstand og mye talent; han kan undervise min lille sønn og hjelpe ham fremover i verden.» Reven virket også ganske ærlig og sa: «Ære fru Gossip, jeg takker deg for den æren du gjør meg. Jeg vil imidlertid oppføre meg slik at du får igjen for det.» Han koste seg på festen og var munter. Etterpå sa han: «Kjære fru Gossip, det er vår plikt å ta vare på barnet. Det må ha god mat for å bli sterkt. Jeg kjenner en saueflokk hvor vi kan hente en god matbit.» Ulven var fornøyd med visen, og hun gikk ut med reven til gårdsplassen. Han pekte på stallen på avstand og sa: «Du kan krype inn der uten å bli sett, og i mellomtiden skal jeg se meg rundt på den andre siden for å se om jeg kan plukke opp en kylling.» Han gikk imidlertid ikke dit, men satte seg ved inngangen til skogen, strakte på beina og hvilte. Ulvehunnen krøp inn i stallen. En hund lå der, og den lagde en slik lyd at bøndene kom løpende ut, fanget Sladderulv og helte en sterk, brennende blanding, som var blitt forberedt til vask, over huden hennes. Til slutt slapp hun unna og slepte seg ut. Der lå reven, som lot som om han var full av klager og sa: «Å, kjære frue Sladder, så ille det har gått for meg, bøndene har falt på meg og brukket hvert eneste lem jeg har. Hvis du ikke vil at jeg skal ligge der jeg er og omkomme, må du bære meg bort.» Hunnen klarte bare å dra sakte, men hun var så bekymret for reven at hun tok ham på ryggen og bar ham sakte, helt trygg og uskadd hjem til seg. Så ropte reven til henne: «Farvel, kjære frue Sladder, måtte stekingen du har hatt gjøre deg godt!» lo hjertelig av henne og sprang av gårde.
🎧 Vil du høre denne historien?
Få lydeventyr i appen vår – uten reklame, den første måneden gratis.
