Forfatterens merknad: Denne historien er fra øya Rügen

Det var en gang en bonde som var herre over en av de små svarte dvergene som er smedene og våpensmedene, og han fikk tak i ham på en veldig merkelig måte. På veien som førte til denne bondens eiendom sto det et steinkors, og hver morgen når han gikk til arbeidet sitt pleide han å stoppe og knele ned foran dette korset og be i noen minutter.

Ved en av disse anledningene la han merke til et vakkert, lysende insekt på korset, med en så strålende fargetone at han ikke kunne huske å ha sett maken til et insekt før. Han undret seg sterkt over dette, men forstyrret det likevel ikke. Insektet forble ikke lenge stille, men løp uten stans frem og tilbake på korset, som om det hadde vondt og ville flykte.

Neste morgen så bonden igjen det samme insektet, og igjen løp det frem og tilbake i samme urolige tilstand. Bonden begynte nå å få noen mistanker om det, og tenkte for seg selv:

«Ville dette nå være en av de små, svarte trollmennene? ​​Den løper rundt akkurat som en som har ond samvittighet, som en som vil, men ikke kan, slippe unna.»

En rekke tanker og antagelser fór gjennom hodet hans, og han husket hva han ofte hadde hørt fra faren sin og andre gamle mennesker, at når noen av de underjordiske menneskene tilfeldigvis berørte noe hellig, ble de holdt fast og kunne ikke forlate stedet, og derfor var de ytterst forsiktige med å unngå alt slikt.

«Men,» tenkte han, «du kan til og med være noe annet, og jeg ville kanskje begå en synd ved å ta det lille insektet bort.»

Så lot han den bli der den var.

Men da han to ganger fant den på samme sted, og fortsatt løpende rundt med de samme tegnene på uro, sa han—

«Nei, det er ikke greit med det nå, i Guds navn.»

Han grep tak i insektet, som gjorde motstand og klamret seg fast til steinen; men han holdt det fast og rev det vekk med full kraft, og se! da oppdaget han at han på toppen av hodet hadde en liten, stygg, svart fyr, omtrent seks centimeter lang, som skrek og sparket i et voldsomt tempo.

Bonden ble svært forbløffet over denne plutselige forvandlingen. Likevel holdt han fast ved gevinsten sin og fortsatte å rope på ham, mens han ga ham noen flinke slag –

«Vær stille, vær stille, lille venn! Hvis gråt skulle gjøre jobben, kunne vi kanskje lete etter helter i svøpeklær. Vi tar deg bare med oss ​​litt, og ser hva du er god for.»

Den lille karen skalv og ristet i hver lem, og så begynte han å klynke ynkelig og tryglet bonden om å la ham gå.

«Nei, gutten min», svarte bonden, «jeg lar deg ikke gå før du forteller meg hvem du er, og hvordan du kom hit, og hvilket yrke du kan som gjør at du kan tjene til livets opphold i verden.»

Da dette kom, smilte den lille mannen og ristet på hodet, men sa ikke et ord til svar, bare tryglet og ba enda mer om å bli løs. Bonden tenkte at han nå måtte be ham om å lokke ham til å få noen opplysninger. Men det var helt forgjeves. Så tok han den motsatte metoden, og pisket og skar ham, men med like liten effekt. Den lille, svarte tingen forble like stum som graven, for denne arten er den mest ondsinnede og gjenstridige av alle underjordiske folk.

Bonden ble nå sint og sa:

«Bare vær stille, mitt barn. Jeg ville være en tosk om jeg lot meg lide med en så liten drittunge. Frykt ikke, jeg skal snart gjøre deg tam nok.»

Med dette sagt løp han hjem med ham og slengte ham i en svart, sotet jerngryte, satte jernlokket på og la en stor, tung stein oppå lokket. Så satte han gryten i et mørkt, kaldt rom, og idet han gikk ut, sa han til ham:

«Bli der nå, og frys til du blir svart! Jeg skal love deg at du endelig svarer meg høflig.»

To ganger i uken gikk bonden regelmessig inn i rommet og spurte sin lille, svarte fange om han ville svare ham nå, men den lille fortsatte hardnakket å tause. Bonden hadde uten hell fulgt denne kursen i seks uker, og etter en tid ga fangen hans endelig opp. En dag, da bonden åpnet romdøren, ba han ham på eget initiativ komme og ta ham ut av den skitne, dystre fangehullet hans, og lovet at han nå med glede ville gjøre alt som ble forlangt av ham.

Bonden beordret ham først til å fortelle ham historien sin. Den svarte svarte:

«Min kjære venn, du vet det like godt som jeg, ellers ville du aldri ha hatt meg her. Du skjønner, jeg kom tilfeldigvis for nær korset, noe vi små mennesker ikke kan gjøre, og så ble jeg holdt fast og umiddelbart tvunget til å la kroppen min bli synlig. For at folk ikke skulle kjenne meg igjen, forvandlet jeg meg til et insekt. Men du oppdaget meg. Når vi blir festet til hellige eller innviede ting, kan vi aldri komme unna dem med mindre en mann tar oss av. Det skjer imidlertid ikke uten plage og irritasjon for oss; selv om det, for å si sannheten, ikke er særlig behagelig å bli festet der. Så jeg kjempet også mot deg, for vi har en naturlig aversjon mot å la oss bli tatt i en manns hånd.»

«Ho, ho! er det melodien for deg?» ropte bonden. «Du har en naturlig aversjon, ikke sant? Tro meg, min sotete venn, jeg har akkurat det samme til deg, så du skal dra uten et øyeblikks forsinkelse, og vi skal ikke miste tid på å inngå avtalen med hverandre. Men først må du gi meg en gave.»

«Det du vil, trenger du bare å be om,» sa den lille, «sølv og gull og edelstener og kostbare møbler – alt skal bli ditt på et øyeblikk.»

«Sølv og gull og edelstener og alle slike glitrende fine ting, det vil jeg ikke ha,» sa bonden. «De har vendt hjertet og knust nakken på mange før nå, og få er de hvis liv de gjør lykkelige. Jeg vet at dere er flinke smeder og har mange merkelige ting med dere som andre smeder ikke vet noe om. Så kom nå, sverg til meg at dere skal lage en jernplog til meg, slik at selv det minste føllet kan trekke den uten å bli sliten, og så løpe av gårde med dere så fort beina deres bærer dere.» Så sverget den svarte, og så ropte bonden ut:

«Nå, i Guds navn. Der er du fri,» og den lille forsvant som lynet.

Neste morgen, før solen sto opp, sto det en ny jernplog på bondens gårdsplass, og han spente hunden sin, Water, til den. Selv om den var på størrelse med en vanlig plog, dro Water den lett gjennom den tyngste leirjord, og den rev opp enorme furer. Bonden brukte denne plogen i mange år, og selv det minste føllet eller den magreste lille hesten kunne trekke den gjennom bakken, til alles forbauselse, uten å rive på et eneste hår.

Denne plogen gjorde bonden til en rik mann, for den kostet ham ikke hestekjøtt, og han levde et muntert og tilfreds liv ved hjelp av den.

Herved kan vi se at måtehold holder lengst, og at det ikke er bra å begjære for mye.