Hun gråter stille liten jentetårer ned i gardinene.

Bank. Han kommer.

Bank. Han kommer.

Han vil finne henne. Han finner henne hver gang.

Bank. Det er de svarte skinnskoene han liker å se henne skinne med.

Bank. Med de jernharde tærne.

Hun vet at det var en før. Før denne mannen, før skoene. Hun husker bare ikke hvem hun en gang var. Hun vet at hun har en mor, eller hadde, en stund. Hun vet at det er mer. Mer enn blodige gulv å skrubbe, mer enn ebenholtssko å skinne, vokslys å tenne, blødende lepper å dempe, blå øyne å reparere.

Slå.

Hvor langt kunne de små beina hennes bære henne?

Slå.

Hvor skulle hun dra?

Slå.

«Har du glemt det, kjære?»

Han erter henne. Han sier at hun ikke skal gjemme seg, men han ser ut til å nyte å finne henne hver gang. Hun reiser seg og snufser, og går ut fra foldene i det moderlige gardinet, det tunge lilla, dets beskyttende grep. Han står i døråpningen, tvers over rommet. Den lille jenta ser på gulvplankene mens hun går mot ham. Han snur seg og holder altfor hardt i nakken hennes. Sammen snor de seg dypere og dypere inn i herskapshuset. Nei, hun har ikke glemt ham. Nei, hun har ikke glemt straffen. Nei, hun har ikke glemt sine plikter. Nei, hun har ikke glemt at hun er ingenting uten ham. Nei, hun har ikke glemt at hun må være takknemlig. Nei, hun har ikke glemt skoene hans, og det svarte skinnet, og hvordan vekten deres føles når skoene tråkker på hennes. Nei, hun har ikke glemt jerntærne, og fargene de kan male den lille jentehuden hennes. Hun vil pusse dem og legge dem ved sengen hans. Hun er takknemlig. Hun er ingenting uten ham.