Det var en gang en munter, lubben kvinne med rosenrøde kinn, et varmt smil og korte, korte fingre. Hun hadde på seg en perlehvit kjole med knallrosa blomster innfelt i smaragdgrønne blader spredt over det hele. Oppå det lå et rent, friskt hvitt forkle, omkranset av blonder. Det hasselbrune håret hennes var bundet i en stram knute bak på hodet, noe som ga henne luften til en moderlig gammel høne, som ofte var kjent for å gi varme epleboller til barna som passerte hytta hennes på vei til skolen. Øynene hennes var blå og glitret av moro. De fleste voksne smiler til små barn bare med leppene av ren høflighet, og tenker at barn er fete små gjenstander uten betydning. Denne ynkelige, forståelsesfulle skapningen smilte et varmt og kjærlig smil, og ikke bare smilte hennes myke, vakre lepper, men også hennes blå brønner. Hun syntes at barn var lubne, søte små ting av stor betydning.
Det var en lun høstkveld. Fuglekvitter og vingeflagger knuste stillheten idet lyden av et knust blad som ble tråkket på ble laget. Fru Krabbeeple hang rent tøy på klessnoren og sang muntert mens hun festet hvert klesplagg på snoren.
"Å! Jeg er like lykkelig som en solsikke,
Svaiende i brisen,
Å! Like lykkelig som bladene som faller av trærne.
Plutselig utbrøt hun: «Å herregud!» mens hun løftet en filledukke dekket av støv som hadde falt ned i kurven med klesvask fra grenene på et tre, slik det så ut til. Helt ut av det blå virket det som om sjelen hennes ble sugd ut av kroppen hennes og inn i filledukken. Kroppen hennes lå slapp og livløs på bakken. Jeg grøsser ved tanken på hvilket syn nabolaget ville få se når de fant henne slik.
Det var bekmørkt, og hun falt ned en lang, dyp, oppreist tunnel. Friksjonen var så hard at håret hennes ble statisk og strømmet oppover. Endelig traff hun fast, solid bakke; men hun ble ikke skadet. «Hvordan?» tenkte fru Krabbeapple. Hun følte seg ganske slapp og smidig, noe som var veldig uvanlig for fru Krabbeapple fordi folk med mye kjøtt (jeg synes det er uhøflig å bruke det uhøflige ordet i definisjonen av «(en person eller et dyr) som har en stor mengde overflødig kjøtt.»), vanligvis ikke er fleksible, og hun hadde hatt revmatisme de siste tre årene. Hun løftet hendene til ansiktet og gispet. Det var ikke et smertegisp, men et gisp av forvirring og sjokk. Hun hadde forvandlet seg til en filledukke!
Snart hørte hun en munter stemme synge «Gamle herr Sjømann, sjø» så fort de kunne.
«Gamle herr sjømann, sjømann,
Gamle herr Sjømann Hav var munter og lykkelig,
Gamle herr Sjømann Hav ble pirat!
Gamle herr Sjømannshav syntes livet hans var flott,
Gamle herr Sjømannshav møtte sin undergang en dag,
Gamle herr Sialor Seas kamerater løp vekk!
«Hvem er der?» spurte fru Krabbeapple skarpt. Det var et under at noen andre enn på størrelse med en filledukke kunne være der hun var. En ung gutt (eller rettere sagt en ung filledukke) kom rundt hjørnet av gangen. Han var kledd i en falmet blå og hvit skjorte og en gjørmete, grå dongeri. Da han så fru Krabbeapple, rørte han ved den kullsvarte luen som lå på rotet av brunt garn på hodet hans og sa: «God dag, frue.»
Plutselig begynte bakken å riste. Fru Krabbeeple skrek om hjelp, og filledukkegutten mumlet: «Dette er morsomt!» Morsomt nok brydde ingen i verden seg om at to filledukker ble kastet rundt i et jordskjelv.
Milevis unna, fra det magiske stedet, en verden av filledukker og fillete gjenstander, våknet den virkelige fru Krabbeapple opp på et sykehus, liggende på en seng under en masse hvite laken som luktet av aromatisk lavendel. Hun kunne føle sjelen sin skille seg fra denne verden. Det var ikke en sterk, dragende følelse som før, men en mild fornemmelse. Hun drev bort. Den visjonen var bare et glimt av hvor hun snart ville være. Der hun snart ville møte sjømannen hun hadde giftet seg med for 43 år siden, og som hadde gått bort for åtte år siden. «Hvis dette er å dø, er det ikke så ille likevel,» tenkte fru Krabbeapple. «Men den filledukken så ganske kjent ut.» Hun smilte. Det var hennes langsomme, blomstrende, varme smil. Hun skulle endelig være blant sine kjære.
The End