«Jeg sier, jeg har en historie å fortelle dere. Så kom innom alle dere små gutter og jenter, for jeg har en fantastisk historie å fortelle.»

Da den magiske katten begynte å snakke, fanget den selvfølgelig oppmerksomheten til alle som våget å lytte til den tynne, lille stemmen hans. Etter hvert som mengden samlet seg til et publikum, smilte katten et bredt smil som strakte seg helt ut til øretippene.

Et gisp hørtes rundt omkring idet katten løftet potene mot himmelen. Skyene svarte med snøbyger, men disse snøfnuggene ble snart større og større. Nå var dette ganske vanlig gitt at det var toppen av sommersesongen. Noen mumlet av bekymring for at frosten ville skade avlingene deres. Fortelleren i denne historien brydde seg ikke om slike ting, for han var bare en katt.

«Ikke vær redd! Ikke vær redd!» ropte han til mengden. «Jeg samlet dere ikke alle her i dag for å stirre på mitt herredømme over været, selv om jeg innrømmer at det er en ganske stor bragd for en katt som meg. Mange store trollmenn har ikke klart å gjøre det jeg nettopp har gjort med største letthet.»

Noen få lyttere skalv, men til tross for kulden ble de værende for å lytte til sin firbeinte spåmann.

«Nå begynner denne historien midt på vinteren – i en snøstorm, ikke mindre ...!» Katten klappet potene sammen, og et hylende vindkast rev gjennom plassen og gjorde sikt umulig. Men selv om de ikke kunne se fortelleren av denne historien, kunne de absolutt høre stemmen hans bli båret av vinden.

Og dermed begynner vi…

***

Det var en gang en svart katt – meg – som trasket gjennom en dal med snø. Det var så iskaldt at jeg var helt stiv. Likevel marsjerte jeg videre som en flink liten soldat på vei til krig.

Jeg vet ikke hva jeg håpet å finne, men jeg var tydeligvis på leting etter noe. Og til slutt fant jeg det i form av et slott. Ly! Ly! Et tilfluktssted fra disse forferdelige vindene som var fast bestemt på å drepe meg med et spyd laget av frost.

Til min forferdelse var broen trukket. På den tiden var ikke menneskelig språk i mitt arsenal av ferdigheter ennå, så alt jeg kunne gjøre var å mjaue et svakt mjau som ble dempet av vindens hyl.

Det kom selvfølgelig ikke som noen overraskelse da mine rop falt for døve ører. Ville ingen redde denne stakkars kattens liv? Svaret var «nei», ettersom alle var mye mer opptatt av å holde seg varme ved peisen. Ingen turte å begi seg ut i en kald vinternatt – i hvert fall trodde jeg det.

Øynene mine glitret med et sølvaktig lys som to miniatyrmåner kastet på hver side av nesen min. Gjennom dem oppfattet jeg den frosne vollgraven nedenfor, men ikke dens tykkelse. Kunne den bære vekten min, eller ville ett skritt sende meg ned i iskalde dyp?

Med kroppen min i ferd med å bli til en istapp, var tiden absolutt ikke på min side. Å stoppe og tenke over situasjonen min ville føre til sikker død. Så jeg kastet forsiktighet over vinden og skled ned den glatte skråningen som ble enda glattere av snølaget. Halvveis nedover skråningen mistet jeg fotfestet og veltet resten av veien.

Isen sprakk ved sammenstøtet, men den splintret ikke. Sakte reiste jeg meg og skled over på den andre siden. Der strakte jeg nakken og forberedte meg på klatringen som skulle komme. Jeg hadde lite energi igjen, men jeg måtte få det til å vare, ellers kunne jeg sette graven min i bunnen av denne ukjente vollgraven.

Bakbeina mine protesterte, men likevel drev de meg fra avsats til avsats helt til jeg nådde helt til toppen. Og det var der kreftene til slutt sviktet. Alt jeg klarte var å dra klørne mine langs den trebroen. Lyden var svakere enn lyden av en mus. Jeg hadde ingen tro på at noen ville høre meg.

Det vil si, helt til prinsen – ja, den kongelige prinsen – stakk ut hodet og så meg der halvt begravd i et hvitt teppe.

«Hva kan dette være?» utbrøt han. Prinsen hadde ikke mye klær på seg, men dette var hans vanlige klesstil. For du skjønner, kjære lytter, denne gutten ble født på den første vinterdagen – eller julen som noen kanskje sier – men jeg vet ingenting om denne julen og dens nyheter. «En lekekamerat, ja – en av de firbeinte – men det bryr jeg meg ikke om.» Med en gang la jeg merke til den merkelige måten han snakket på, som om hver setning i hemmelighet var en sang.

Jeg rakk ikke lenge å tenke over talen hans før han løftet meg opp i armene sine og holdt meg inntil brystet sitt.

«Jeg skal varme deg opp, å ja, det skal jeg.» Han løp gjennom labyrinten av korridorer som utgjorde slottet hans. Skrittene hans ekkoet i stillheten. Hvor var livet på dette stedet? Ridderne? Narrene? Selv hofdamene var ingen steder å se, og alle som har vært i høyesterett ville vite at de reiser i en flokk, med underskjørt klare til å bli svingt som våpen. Jeg utfordrer deg hvis du kaller deg selv modig som står foran en gruppe kvinner som ønsker å bli forlovet.

Men jeg avviker fra historien fordi jeg fortsatt krymper meg i minnet. Den natten holdt prinsen meg så tett inntil flammene at han sved av mesteparten av pelsen min. Jeg var varm nok, men jeg var forferdelig i ukene som kom. Til min flaks spilte det ingen rolle, for vi forlot aldri slottet, og derfor fant jeg aldri en make verdig å imponere.

Årene gikk, og vår lille prins, som ønsket å bli en mektig trollmann en dag, brukte tiden sin på å gruble over trolldom som aldri adlød ham. I stedet kanaliserte all hans potensielle magi seg inn i kroppen min, hvor den manifesterte seg i spesielle evner. Først evnen til å snakke, noe som gledet prinsen veldig mye fordi det endelig ga ham muligheten til å snakke med noen – eller mer spesifikt, en katt. Og det gledet meg veldig mye, for jeg er ganske glad i lyden av min egen stemme, som du sikkert kan høre.

Så kom evnen til å få blomster til å blomstre. Det er en ganske ubrukelig evne, men i det minste kan jeg gjøre ethvert rom fargerikt, og hvis jeg hadde en jente å imponere, ville hun aldri mangle en pen rose.

I likhet med de som har hatt kontakt med de vises stein, kan jeg gjøre halvedle metaller om til rent gull. Det gjør ikke meg – en katt – særlig godt, men jeg antar at det er et lurt lite triks å ha, spesielt hvis jeg noen gang blir bedt om å kjøpe meg frihet. Ikke engang en katt er trygg fra galgen.

Og selvfølgelig kan jeg kontrollere været, slik dere alle har vært vitne til i morges.

Men hva har alt dette med historien min å gjøre, spør du kanskje.

Vel, gode lyttere, ethvert stort eventyr starter med litt magi ...

***

Da prinsen var 18 år gammel, stilte jeg ham endelig spørsmålet jeg hadde lurt på helt fra starten av.

«Hvorfor bor du her alene, kjære prins? Ti år har kommet og gått, men jeg har aldri sett en eneste sjel røre seg innenfor disse murene.»

«Alvedronningen har tatt dem alle.»

«Alvedronningen?» Jeg nikket til siden. «Fortell meg mer.»

«Hun er en vakker skapning, vakrere enn du noen gang kan forestille deg, med porselenshud og hår i fargen av ristede kastanjer. Jeg har bare sett henne tegne i bøker, men selv der glitrer øynene hennes i den dypeste asurblå fargen. Ingenting i denne verden kan sammenlignes, og derfor har jeg bestemt meg. Hun skal bli min kone!»

«Men hvor er denne dronningen, og har hun ikke en konge hun kan kalle sin egen?»

Prinsen svarte ikke direkte på spørsmålet. I stedet gikk han mot østfløyen, en del av slottet som hadde forblitt urørt under oppholdet mitt. Jeg fulgte i hælene på ham mens han slo bort spindelvev som hang høyt over hodet. Et par ganger løp mus fra det ene rommet til det andre. Jeg hadde nesten lyst til å fange dem i halen og ha det litt gøy med dem. Kanskje jeg kunne bruke magien min til å gjøre dem om til gullstatuer, er ikke det en tanke?

Dagdrømmende som jeg holdt på med, la jeg ikke merke til at prinsen svingte inn i et rom.

Jeg så opp, og han var borte. Kanskje han endelig hadde lykkes med en magisk forbannelse selv. Den teorien ble knust med en gang jeg gikk tilbake og så ham stå inne i et rom, med ryggen til døren og ansiktet mot vinduet. Han myste mot noe rundt som han holdt mellom tommelen og pekefingeren. Ved nærmere ettersyn ble det tydelig at det ikke var noe mer enn en ring.

Den var enkel og sølvfarget. Ingenting ved den var spesielt iøynefallende eller ekstravagant. Som sagt, det var bare en ring – en du kanskje gir til kona di en dag – eller kanskje du allerede har gitt henne en lignende ring som hun bruker hver dag for å vise sin trofasthet. Uansett hva som er tilfelle, tro meg når jeg sier at den var kjedelig å se på.

«Da broren min fikk en invitasjon til vinterballet hennes, var denne ringen inkludert. Den viser veien til kongeriket hennes. Reisen er forrædersk, sier de, men jeg er bestemt.»

«Hvorfor er da ringen her? Dro ikke broren din på vinterballet?»

«Hans hjerte tilhørte en annen, og han kunne ikke forråde henne til fordel for fedronningen, så rettferdig som hun kunne være. Dronningen tok sterkt anstøt av avgjørelsen hans og kastet en ond forbannelse over dette landet. Jeg er den eneste som er spart, og jeg tar det som et tegn på at hun vil at jeg skal reise dit en dag og ta henne til min kone. Vil du ikke bli med meg, min kattevenn?»

«Min gjeld til deg er for lengst forfalt. Så jeg vil reise med deg til disse ukjente landene og hjelpe deg når muligheten byr seg.»

Han smilte da, og det var første gang jeg hadde sett leppene hans krumme seg på en slik måte. Vanligvis bar han en maske av konsentrasjon mens han utøste sine utallige trolldom og besvergelser. Ved alle andre anledninger var uttrykket hans dystert, dempet av stillheten i slottet hans.

Plutselig, idet han satte ringen på fingeren, kom det et lysglimt. Dette lyset manifesterte seg i form av et sverd. Eggen var utrolig skarp, i stand til å dele en side i to. Håndtaket var pakket inn i lærsnorer, noe som gjorde det behagelig å holde.

Gliset hans ble dypere idet han svingte våpenet og vred kroppen inn i bevegelsen. Sverdet kolliderte med en vase i nærheten. Glasset knuste ved sammenstøtet, og hvis det ikke hadde vært for mine kattelignende reflekser, ville jeg ha blitt badet i en dusj av skår.

«Kom. Med dette kan ingen fiende stå i veien for meg. Jeg skal fullføre det broren min var for feig til å gjøre selv, og jeg skal gjenopprette dette kongeriket til dets tidligere prakt, husk mine ord!»

***

Og dermed la vi ut i vinterens midte. Jeg holdt snøen unna, men den blåste rundt boblen jeg hadde støpt. Bak den kunne vi ikke se noe annet enn ringen som ledet oss i riktig retning som et kompass som pekte nordover.

«Hvor mye lenger, tror du?» spurte prinsen.

"Jeg vet ikke."

Vi fortsatte videre og videre og videre.

Det var ingen ende i sikte, men vi fortsatte likevel.

Endelig kom vi til en liten hule. «Vi burde hvile her. Vi vet ikke hva vi kan forvente, så vi burde samle krefter så godt vi kan.»

«Jeg har en følelse av at slottet ligger rett foran.»

«Ikke anta det. Det er bedre å være på den sikre siden. Jeg har blitt tatt i en vinterstorm før, og jeg har ingen planer om å gjøre det igjen. Hvis magien min svikter, vil vi være frosset ned innen en time. Er det en risiko du er villig til å ta?»

"Ja."

Han slengte meg på skulderen sin, og av gårde dro vi. Han marsjerte i timevis. Hvert skritt sank dypere og dypere ned i snøen. Han hadde begynt å skjelve.

Utmattet klarte jeg ikke lenger å holde snøen unna på denne måten. Den rant inn der trolldommen min hadde svekket seg. Snøen virvlet rundt oss og kjølte oss ned til kjernen.

«Vi burde gå tilbake til hulen!» rådet jeg, selv om jeg ikke ante hvor den var. Verden var ikke annet enn en retningsløs virvel av hvitt.

«Vi er nesten fremme …» Prinsen kunne knapt se ringen på fingeren sin, og likevel fulgte han etter den.

Til min vantro ruvet et gigantisk slott i kjølvannet vårt. Jeg begynte å tro at det hele ikke var noe mer enn en oppspinn.

Vindebroen var blitt senket, og fungerte som en invitasjon til oss om å gå inn. Så snart vi gjorde det, kollapset prinsen. Pannen hans brant av feber. Jeg så meg rundt, men det var ingen å be om hjelp. Jeg prøvde å snakke, men alt som unnslapp leppene mine var et mykt «mjau» som jeg ikke hadde hørt på et tiår. Det virket som om magien min var knyttet til min herres vitalitet. Uten ham var jeg ikke noe mer enn en huskatt dømt til å jakte på mus resten av livet.

«Mjau!» Jeg klødde ham i ansiktet, men det kom ingen respons. Han rykket ikke engang til.

Akkurat da kom en vakker kvinne kledd i hvitt frem fra treverket. Hun hadde et beroligende smil om munnen som roet nervene mine. Uten å tenke gned jeg meg mot beina hennes og purret. Jeg prøvde å stoppe, men det var som om en forbannelse hadde blitt viklet rundt pelsen min, og gjort meg til en fange i min egen kropp. Hun rakte ned og klødde rett bak øret mitt. Det var nok til å sette meg i en dyp søvn.

***

Da jeg våknet neste gang, var jeg alene. Det var på høyden av sommersesongen, og etter en dags reise endte jeg opp her. Så, kjære lyttere, hva er moralen i historien min? Hvorfor fortelle den i det hele tatt? Vel, det er opp til dere å bestemme, for min ensomme assistent har nettopp stukket av med alle pengene deres! Å, for dårskapen i å låne noen ørene deres!

Igjen kom et kollektivt gisp fra publikum idet de snudde seg og fikk øye på en hvit katt med kastanjefargede ører som holdt en pung med kontanter mellom de skarpe tennene sine. Hun så ut til å blunke før hun forsvant ut i natten.

Og dermed stakk vår utspekulerte forteller av med makeen han aldri hevdet å ha.