Snøen falt mens han krøllet seg sammen ved bålet, og de fire små hvite potene hans dirret mens han jaget usynlige kaniner gjennom drømmene sine. Den eldre damen humret av den hvithårede valpen og snøfjærene som falt utenfor, og satte i gang. Hun samlet den knallrøde ullen og de tykke nålene fra kurven sin ved siden av den komfortable gyngestolen sin – i motsetning til den hun høflig tvang gjestene sine til å sitte i de sjeldne gangene de dukket opp – og vevde dem kjærlig sammen for å lage en liten rød krage og hette, og den spisset seg der valpens ører ville spisse seg. Det var den minste røde kappen hun noen gang hadde laget, og den beste fordi den passet ham så godt at den sovende ulven ikke engang våknet da hun tok den på seg. Hun smilte tilfreds for seg selv, hennes rynkete øyne rynket seg av hengivenhet, og sovnet.

Da daggryet gjorde den hvite verden utenfor hytta rosenrød, tok ulvevalpen sine første skritt ut døren. Han logret med hele kroppen i opphisset nysgjerrighet, og den kalde, kalde snøen berørte nesen hans, og hodet hans rykket til siden han bjeffet til, og hoppet ned før han skled i isen under. Den røde kappen hans gled foran øynene hans, og han stappet den ned i bakken fordi mennesket hans hadde laget den for ham, og derfor, så vidt han var bekymret, måtte den bare lukte av ham, akkurat som resten av huset hennes gjorde. Han visste at hun var skrøpelig, vinteren hadde gjort henne sår i beina, og hun lekte sjelden med ham, men han brydde seg ikke, hun ville fortsatt lage ting og se på ham lykkelig fra vinduene. Valpen kikket ut i verden utenfor hytteporten og deretter tilbake til sin eldre pleiedame. Hun smilte og ga ham kurven strikketøyet hennes hadde vært i kvelden før, og så ham tumle gjennom portene før han gikk inn igjen for å lage litt te.

«Hun trenger litt fisk, jeg tror elven er et sted her bak.» mumlet valpen for seg selv. Han var alltid forsiktig med å ikke snakke foran folk, de hadde en tendens til å reagere dårlig – mennesket hans hadde reddet ham sist gang, glemte den leksjonen i utgangspunktet – men han var veldig pratsom når han var alene. Han gikk syngende bort til trærne og gikk bort til elven ikke langt fra stien. Det ville ha vært et komisk syn for enhver tilskuer som hadde kommet forbi – den lille valpen, snøhvit bortsett fra en fargerik skarlagenrød kappe og en kullsvart nese, satt på den steinete elvebredden med halen høyt i været, poten utstrakt over det brusende vannet. Tungen hans var fanget mellom tennene i konsentrasjon mens han så fisken under overflaten venne seg til hans tilstedeværelse. Raskt som en blunking sprang han til og kom seirende tilbake med en stor fisk som dundret i munnen. Han slengte den i kurven med et tilfreds bjeff og prøvde igjen. Han kastet seg to ganger til og fanget tre store, svarte fisker for bryet, og før han dro hjem tok han en rask slurk av det iskalde vannet. Han hadde akkurat kommet tilbake til kanten av stien da han ble forskrekket av en lyd. Den var høy som torden, men kom ikke med det trøstende regnet han var vant til, og den etterlot en vond lukt i luften. Han fokuserte på den og prøvde å finne den, men lukten brant innsiden av nesen hans og sendte ham løpende hjem uten kurven sin.

Da han kom, ventet hun på ham som vanlig og bøyde seg ned for å løfte ham opp, men alt dette fikk ham til å gjøre var å stoppe helt opp, og ørene hans hang sørgmodig fremover. Han snufset og snudde seg bort fra henne, selv om hun holdt ham tett inntil seg og tok ham inn og sa at alt ville gå bra, og at han kunne gå tilbake og hente den i morgen. Den unge valpen gråt bare hardere.
«Beklager,» sa han høyt, selv om han trodde han ikke hadde gjort det. Hun bare smilte lurt og klødde seg i ørene slik han likte best.
«Ingen skade skjedd, lille Røde,» hvisket hun tilbake og kysset ham på hodet. Han så opp på henne med sine store øyne og stirret søtt på henne før han slikket henne på nesen og sovnet i fanget hennes til morgenen ble varm.

Morgenen kom, og den bleke vintersolen begynte å smelte det øverste laget med snø, slik at den glatte, grå slapsen frøs hardt og gjorde mennesket hans husbundet igjen. Så han dro av gårde for å finne mer fisk og kurven, og lovet å komme tilbake med dem snart. Skogen var roligere enn den hadde vært dagen før, men lukten hang fortsatt i luften. Denne gangen, da han følte at kurven ville være i samme retning, fulgte den lille valpen den dypere inn i skogen. Han holdt seg i den dypere snøen og fulgte den til et lite bål og et digert, stort beist av en mann som polerte en lang metallpinne som stinket av lukten som skremte ham så mye dagen før. Han så intenst på mannen. Han hadde en rufsete brun manke med flokete hår, et tynt, kantete ansikt med en lang, kroket nese som et kråkenebb og et grusomt, rovdyraktig blikk i de svarte øynene. Det fikk den lille valpen til å grøsse da han så hvor kurven og fisken hans var stuet bort, fordi det betydde at han måtte komme nær skapningen. Han svelget.
«Hvem er der?» knurret mannen. Det var ingenting å gjøre, valpen tok noen skritt fremover og ristet av seg den lille røde hetten sin.
«Det er jeg.» Sa han og hørtes mer selvsikker ut enn han følte seg. Dette skremte ikke dyremannen, han bare lo.
«Vel, jeg har aldri! En snakkende ulv, en valp, men likevel. Hvorfor er du her?» spurte han, med en stemme tom for all moro.
«Jeg vil ha tilbake kurven og fisken min.»
«Gjør du det nå? Vel, jeg trenger kurven, men du kan ta så mye fisk som du kan bære, lille ulv, hvis du kommer nærmere.» Mens valpen prøvde å regne ut nøyaktig hvor mye han kunne bære tilbake med naklene oppe for å bli så stor som mulig, krøp han sakte fremover uten å ta blikket fra mannen.
«For en nydelig kappe du har», sa han.
«Takk,» svarte valpen forvirret over den plutselige endringen.
«Og for et fint halsbånd du har også! Desto bedre å fange deg med, antar jeg!» brølte mannen og kastet seg mot Lille Rød mens han rakte sine store hender over ryggen akkurat idet valpen grep tak i kurven med fisk. Valpen kjempet for å komme seg løs, kastet seg hit og dit, stupte mellom mannens ben for å snuble i ham før den endelig fanget kappen på øksen som var festet i en trestubbe til venstre og vred seg løs. Så fort de små beina hans kunne bære ham, løp han tilbake samme vei som han hadde kommet mot hytta.

To ganger til holdt jegeren på å fange Lille Rød, og to ganger hadde han ikke fått noe annet igjen enn tøybiter og nye riper for innsatsen. Lille Rød hoppet over grinden og ropte etter mennesket sitt mens det spiralformet over den frosne slapsen før det traff veggen og spredte byttet sitt. Den eldre damen kom pilende ut pakket inn i sjal med staven sin i hånden og løftet forsiktig opp valpen og lette etter sår. Plutselig kom den samme øredøvende lyden fra kanten av skogen, og noe lite, men dødelig, kom rikosjettert over snøen før det satte seg fast i døren.
«Se opp!!!» hylte Lille Rød i redsel, men mennesket hans tysset på ham og svarte med et eget hyl da jegeren nærmet seg porten. Det ga gjenlyd i den iskalde natteluften, og de siste slående tonene forsvant sekunder senere.
«Hehehe, du er virkelig så gal som historiene sier, din gamle heks, hvis du tror det vil redde noen av dere nå.» Jegeren kaklet og gikk for å åpne porten da ulingen hennes ble besvart av over et dusin til. Da Lille Rød kikket over den eldre damens beskyttende arm, så han nesten tjue snøhvite ulver dukke opp fra alle hjørner av landskapet, hver med sine egne strålende røde halsbånd, og han så med ærefrykt på mens de angrep jegeren i fullstendig stillhet.
«Gå nå, jeger, dette er din eneste mulighet.» advarte hun, men han lukket hodet og begynte å lade geværet sitt. Hun slapp ut en skingrende plystring, og snart ble alt som var hvitt tilsølt med rødt idet ulvene angrep og brølte til ham: «Slutt å angripe VÅR frue!» og «La valpen være i fred!» Ulvefruen skjermet Lille Røde og snudde seg mot sitt helvete tilbake inn i huset. Vel inne satte hun seg i den komfortable gyngestolen sin ved bålet og satte ned kurven.
«Jeg sa jo at du var min minste røde unge ulv.»