De tre fete grisene

Det var en gang da griser drakk vin
Og aper så på Chewbacca
Og høner klukker, klukker klukker før de blir plukket
Og endene kvakk, kvakk, kvakk o!

Det var en gammel purke med tre fete griser som fylte svinekotelettfjesene sine med sjokolade, kaker og iskrem. Faktisk var det alt de noen gang gjorde fra tidlig morgen til kveld. Helt til de en dag hadde blitt fetere enn månen og for store for familiehjemmet. Så sendte moren dem ut i verden for å bygge sine egne hus.
Den første som dro hjemmefra møtte en sjokolademaker og sa til ham:
«Vær så snill, herre, gi meg nok sjokolade til å bygge et sjokoladeslott.»
Sjokolademakeren, som var svært generøs, ga ham et fjell med sjokolade. Men den feite grisen spiste så mye at det bare var nok igjen til å bygge en liten hytte. Da kom en tømmerulv og sa:
«Feite gris, fete gris, kom ut!»
Som grisen svarte på.
«Nei, nei, ved gryntingen fra min snutete snute.»
Tømmerulvens snute brøt ut i et smil, og han sa:
«Så skal jeg hyle og knurre og rive ned døren din.»
Så hylte han og knurret og rev ned døren og slukte den fete grisen.
Den andre fete grisen møtte en baker og sa til ham:
«Vær så snill, herre, gi meg nok deig til å bake et gigantisk slott.»
Bakeren var, i likhet med vennen sin sjokolademakeren, en generøs og glad mann, og ga ham et fjell med deig.
Det eneste problemet var at ovnen den andre tykke grisen lånte for å bake slottet sitt ikke var større enn en bil. Så han bakte en kakehytte og spiste resten av deigen.
Så kom tømmerulven og sa:
«Feite gris, fete gris, kom ut!»
«Nei, nei, ved gryntingen fra min snutete snute.»
«Så skal jeg hyle og knurre og rive ned døren din.»
Så hylte han og knurret, og til slutt rev han ned døren og slukte den fete grisen.
Den tredje fete grisen møtte en iskremselger og sa:
«Vær så snill, herre, gi meg nok iskrem til å lage et iskremslott.»
Iskremselgeren var ikke like generøs som sjokolademakeren og bakeren, og tilbød i stedet den tredje tykke grisen en jobb med å selge iskrem fra iskrembilen sin. På den måten, sa han, kunne grisen tjene masse penger til å kjøpe iskrem og bygge slottet sitt. I mellomtiden kunne iskrembilen være hjemmet hans. Den tredje tykke grisen takket ja til jobben. Straks serverte han iskrem til barna gjennom et lite vindu i bilen.
Så kom tømmerulven og sa:
«Feite gris, fete gris, kom ut!»
«Nei, nei, ved gryntingen fra min snutete snute.»
«Så skal jeg hyle og knurre og rive ned døren din.»
Vel, han hylte og han knurret, og han hylte og han knurret, og han knurret og han hylte; men isbilen ristet ikke engang. Snart var skogulven andpusten og ga opp å prøve å rive ned døren, og sa:
«Feite gris, hvorfor kommer du ikke og jobber for meg med å hogge tømmer i furuskogen ved elven?» Ulven var snekker, og han lovet å betale grisen med tømmer. Han forklarte at med tiden ville han ha nok tømmer til å bygge et solid slott av tre. Et treslott var mye sterkere og tryggere enn et slott laget av iskrem.
«Vel, det blir litt kaldt i denne varebilen hele dagen og natten», sa grisen. «Så ja, jeg skal jobbe for deg. Når begynner jeg i morgen?» spurte grisen.
«Så snart solen blinker, åpner han øynene hans», sa skogulven. «Jeg kommer til døren din her, så kan vi gå sammen til elven.»
Neste morgen forlot grisen varebilen mens solen fortsatt snorket. Da ulven kom, hadde grisen hugget ned mange trær og hugget dem til planker. Da han så skogulven nærme seg langs skogsstien, ble han redd.
«Tømmer», ropte grisen med sitt siste øksesving mot en høy furu.
Treet falt og krasjet i bakken over skogsstien, og fanget skogulven under de løvrike grenene. Mens skogulven kjempet for å komme seg løs, travet grisen tilbake til isbilen og låste seg inne.
Kort tid etter kom skogulven tilbake med et skadet bakbein. Han ble veldig sint. Men fordi han ville lure grisen, smilte han og fortalte ham om neste dags arbeid.
«I morgen har vi en jobb i granskogen ved siden av den store innsjøen», sa han.
«Vel,» sa grisen. «Jeg er ikke sikker. Du har ikke betalt meg ennå for arbeidet jeg gjorde i dag.»
«Halvparten av tømmeret du hugger ned i dag er ditt», sa ulven. «Det er din lønn.»
Grisen gryntet av begeistring da han hørte dette. «Greit», sa grisen. «Når begynner vi å jobbe i morgen?»
«En time før solen åpner de søvnige øynene hans», sa ulven. «Vent på meg, så går vi sammen.»
Neste morgen, to timer før solen våknet, gikk grisen til granskogen ved innsjøen og begynte å hogge og hogge. Han jobbet så hardt at han mistet tidsforståelsen helt til han så skogulven i det fjerne halte langs innsjøen. For langt fra granskogen til å hogge ned et tre oppå ulven, måtte grisen tenke raskt.
«Ikke gå for nær elven,» ropte grisen til skogulven. «Gresset er ganske vått etter regnet i natt. Du kan skli i vannet.»
«Å, han prøver å lure meg igjen», sa ulven til seg selv. Og han beveget seg nærmere innsjøkanten, hvor han skled på gresset og falt i innsjøen.
«Hjelp. Hjelp!» ropte ulven, fordi han syntes det var vanskelig å svømme med det dårlige beinet sitt. Heldigvis var vannet ved kanten av innsjøen ikke særlig dypt, og ulven slepte seg ut og til land. Da hadde grisen travet hjem til isbilens sikkerhet.
Etter fallet i den kalde innsjøen fikk skogulven en kraftig forkjølelse. Så mellom å stoppe for å nyse og å gå sakte på grunn av det skadde beinet, tok det lang tid før han kom tilbake til grisens dør. Han syntes det var veldig vanskelig å kontrollere sinnet sitt over å bli lurt av grisen for andre gang, men det skadde beinet og forkjølelsen gjorde at han trengte mat i magen for å gi ham tilbake energi og gjøre ham sterk.
«Jeg er her for å fortelle deg, feite gris, om den spesielle jobben vi har på gang i morgen. Mange av de gamle trærne i eikeskogen ved kysten er råtne og farlige. Vår jobb er å hugge dem ned.»
«Jeg har ikke bruk for råttent tømmer,» sa den feite grisen. «Hvordan skulle jeg kunne bruke gammelt og ubrukelig treverk til å bygge slottet mitt?»
«Jeg skal si deg hva,» sa ulven, som nå var ganske desperat av sult. «All veden du hogget ned i granskogen i dag er din hvis du blir med meg på jobb i den gamle eikeskogen i morgen.»
Den feite grisen var enig. Med de to vedloddene fra furu- og granskogen hadde han nok til å bygge treslottet sitt. «Flott», sa den feite grisen. «Si meg når vi starter, så er jeg oppe og klar.»
Ulven kom ikke til å la seg lure av den feite grisen for tredje gang. «Tre timer før solen gnir søvnen ut av øynene hans,» sa han. «Jeg er her på den tiden i morgen.» Men egentlig var ulvens plan å ankomme fire timer før solen våknet. På den måten ville han møte den feite grisen som kom ut av isbildøren. Han kunne nesten smake isbitene og pølsene på tungen.
Den fete grisen hadde imidlertid andre planer. Han holdt seg våken hele natten og bygde treslottet sitt på stranden med veden han hadde hugget ned og hentet fra furu- og granskogene. Men natten gikk fort, og han var ennå ikke ferdig med arbeidet da han så skogulven nyse, hoste og dra beinet sitt langs stranden i morgenlyset.
Skrekkslagen løp den feite grisen inn i skogen med øksen sin.
«Aha,» sa ulven. «Nå har jeg deg. Det er ingen måte du kan unnslippe meg på denne gangen.»
«Tømmer!» ropte den feite grisen fra den mørke skogen, der han traff et voldsomt slag med øksen sin i et gammelt tre.
Tømmerulven lo. «Nei, feite gris, du skal ikke lure meg igjen. Tror du jeg skal løpe ut i havet?»
Den fete grisen, i sin hastverk med å unnslippe den nå løpende ulven, løp inn i stien til det fallende treet. Treet dundret ned i skogbunnen, hvor det knuste grisen som en maur som blir klemt under en gutts tommel.
Ulven slukte så grisen slik han hadde gjort med grisens brødre. Deretter hvilte han i en uke til beinet hans var leget og forkjølelsen hans var over. Ulven satte seg deretter i gang og fullførte taket på treslottet som grisen nesten hadde gjort ferdig. Og han levde lykkelig alle sine dager.