Uma Russem og de tre vennlige alvene

Et eventyr av Cice Rivera
Det var en gang en modig jente som het Uma Russem. Hun var på vei for å se venninnen sin, Sophia Butterswirp, da hun bestemte seg for å ta en snarvei gjennom Landwood-skogen.
Det tok ikke lang tid før Uma gikk seg vill. Hun så seg rundt, men alt hun kunne se var trær. Nervøst kjente hun i vesken etter favorittleken sin, Daisy, men Daisy var ingen steder å finne! Uma begynte å få panikk. Hun var sikker på at hun hadde pakket Daisy. For å gjøre vondt verre, begynte hun å føle seg sulten.
Uventet så hun en vennlig alv kledd i blå magiske sko forsvinne inn i trærne.
«Så rart!» tenkte Uma.
I mangel av noe bedre å gjøre, bestemte hun seg for å følge den merkelig kledde alven. Kanskje den kunne fortelle ham veien ut av skogen.
Til slutt nådde Uma en lysning. Hun befant seg omgitt av hus laget av forskjellige typer mat. Det var et hus laget av brokkolibuketter, et hus laget av sjokolade, et hus laget av muffins og et hus laget av godteri.
Uma kunne kjenne magen rumle. Det å se på husene stilnet ingenting for sulten.
«Hallo!» ropte hun. «Er det noen der?»
Ingen svarte.
Uma så på taket på det nærmeste huset og lurte på om det ville være uhøflig å spise noen andres pipe. Det ville selvsagt være uhøflig å spise et helt hus, men kanskje det ville bli ansett som akseptabelt å gnage på en og annen lampe eller slikke på en og annen armatur i nødens stund.
En kakling brøt gjennom luften og skremte Uma. En heks hoppet opp i rommet foran husene. Hun bar et bur. I det buret satt Daisy!
«Daisy!» ropte Uma. Hun snudde seg mot heksa. «Det er leken min!»
Heksa bare trakk på skuldrene.
«Gi Daisy tilbake!» ropte Uma.
«Ikke på din Nelly!» sa heksa.
«Slipp i det minste Daisy ut av det buret!»
Før hun rakk å svare, kom tre vennlige alver stormende inn fra en sti på den andre siden av lysningen. Uma kjente igjen den hun hadde sett tidligere, med de blå magiske skoene. Heksa så ut til å kjenne ham igjen også.
«Hallo Storealv», sa heksa.
«God morgen.» Alven la merke til Daisy. «Hvem er dette?»
«Det er Daisy», forklarte heksa.
«Åh! Daisy ville sett nydelig ut i huset mitt. Gi den til meg!» forlangte alven.
Heksa ristet på hodet. «Daisy blir hos meg.»
«Øh … unnskyld meg …» avbrøt Uma. «Daisy bor hos meg! Og ikke i et bur!»
Storealven ignorerte henne. «Er det ingenting du vil bytte?» spurte han heksa.
Heksa tenkte seg om et øyeblikk, før hun sa: «Jeg liker å bli underholdt. Jeg slipper ham løs til alle som kan spise en hel inngangsdør.»
Storealv så på huset som var laget av godteri og sa: «Ikke noe problem, jeg kunne spist et helt hus laget av godteri hvis jeg ville.»
«Det er ingenting,» sa den neste alv. «Jeg kunne spist to hus.»
«Det er ikke nødvendig å skryte av det,» sa heksa. «Bare spis én inngangsdør, så skal du få Daisy.»
Uma så på, veldig bekymret. Hun ville ikke at heksa skulle gi Daisy til Storealven. Hun trodde ikke Daisy ville like å bo med en vennlig alv, borte fra huset sitt og alle de andre lekene sine.
De to andre alvene så på mens Storealv tok på seg smekken og dro en kniv og gaffel opp av lommen.
«Jeg skal spise hele huset,» sa Storealv. «Bare se på!»
Storealven dro av et hjørne av inngangsdøren til huset som var laget av sjokolade. Han svelget det ned smilende og gikk tilbake for å hente mer.
   Og mer.
      Og mer.
Etter hvert begynte Storealv å bli større – bare litt større i starten. Men etter noen flere gafler med sjokolade, vokste han til størrelsen på en stor snøball – og han var like rund.
«Ehm … jeg føler meg ikke så bra», sa Storealv.
Plutselig begynte han å rulle. Han hadde blitt så rund at han ikke lenger klarte å holde balansen!
«Hjelp!» ropte han, idet han rullet ned en skråning inn i skogen.
Storealven spiste aldri ferdig inngangsdøren som var laget av sjokolade, og Daisy forble fanget i hekseburet.
Gjennomsnittsnissen gikk frem og nærmet seg huset som var laget av muffins.

«Jeg skal spise hele huset,» sa Gjennomsnittsalven. «Bare se på!»
Gjennomsnittsalven rev av et hjørne av inngangsdøren til huset som var laget av muffins. Hun svelget det ned smilende og gikk tilbake for å kjøpe mer.
   Og mer.
      Og mer.
Etter en stund begynte Gjennomsnittsalven å se litt kvalm ut. Hun ble grønnere ...
   ... og grønnere.
En vedhogger gikk inn i lysningen. «Hva gjør denne busken her?» spurte han.
«Jeg er ikke en busk, jeg er en alv!» sa Gjennomsnittsnissen.
«Den snakker!» utbrøt vedhoggeren. «De snakkende buskene er av den verste sorten. Jeg bør ta den bort før noen blir skadet.»
«Nei! Vent!» ropte Gjennomsnittsalven, idet vedhoggeren løftet henne opp. Men vedhoggeren ignorerte ropene hennes og bar alven bort under armen.
Den gjennomsnittlige alv spiste aldri ferdig inngangsdøren laget av muffins, og Daisy forble fanget i hekseburet.
Lillealven gikk bort til huset som var laget av godteri.

«Jeg skal spise hele huset,» sa Lillealven. «Bare se på!»
Lillealven dro av et hjørne av inngangsdøren som var laget av godteri. Han svelget det ned smilende og gikk tilbake for å hente mer.
   Og mer.
      Og mer.
Etter fem eller seks tallerkener begynte Lillealv å fikle ubehagelig på stedet.
Han sluttet å spise søtsaker et øyeblikk, så tok han en ny gaffelfull.
Men før han rakk å spise den, kom det et mektig brøl. Et rap fra bunnen, høyere enn en rakett som tok av, skjøv Lillealv opp i luften.
«Aggghhhhhh!» ropte Lillealv. «Jeg er redd for høyden …»
Lillealven ble aldri sett igjen.

Lillealven spiste aldri ferdig inngangsdøren som var laget av godteri, og Daisy forble fanget i hekseburet.
«Det er det,» sa heksa. «Jeg vinner. Jeg får beholde Daisy.»
«Ikke så fort,» sa Uma. «Det er fortsatt én inngangsdør igjen. Inngangsdøren til huset som er laget av brokkolibuketter. Og jeg har ikke hatt tur ennå.»
«Jeg trenger ikke å gi deg en tur!» lo heksa. «Mitt spill. Mine regler.»
Vedhoggerens stemme hørtes gjennom skogen. «Jeg synes du burde gi henne en sjanse. Det er bare rettferdig.»
«Greit,» sa heksa. «Men du så hva som skjedde med alvene. Hun vil ikke leve lenge.»
«Jeg er straks tilbake», sa Uma.
«Hva?» sa heksa. «Hvor er utålmodigheten din? Jeg trodde du ville ha Daisy tilbake.»
Uma ignorerte heksa og samlet en stor haug med pinner. Hun kom tilbake til lysningen og tente et lite bål. Forsiktig brøt hun av en bit av husdøren, laget av brokkolibuketter, og ristet den over bålet. Da den hadde kokt og blitt litt avkjølt, tok hun en bit. Hun slukte raskt hele biten.
Uma satte seg ned på en tømmerstokk i nærheten.
«Du mislykkes!» kaklet heksa. «Du skulle jo spist hele døren.»
«Jeg er ikke ferdig,» forklarte Uma. «Jeg venter bare på at maten skal gå ned.»
Da Umas mat var fordøyd, brøt hun av en annen bit av døren, laget av brokkolibuketter. Nok en gang ristet hun maten over bålet og ventet til den ble litt avkjølt. Hun spiste den i et rolig tempo og ventet deretter til den var fordøyd.
Etter flere sittinger var Uma endelig ferdig med den siste dørbiten som var laget av brokkolibuketter. Forsiktig ristet hun den og lot den avkjøles litt. Hun fullførte sin siste rett. Uma hadde spist hele inngangsdøren til huset som var laget av brokkolibuketter.
Heksa stampet sint med foten. «Du må ha lurt meg!» sa hun. «Jeg belønner ikke juks!»
«Jeg tror ikke det!» sa en stemme. Det var vedhoggeren. Han gikk tilbake inn i lysningen med øksen sin. «Denne lille jenta vant rettferdig. Gi meg Daisy nå, ellers hogger jeg kosteskaftet ditt i to.»
Heksa så forferdet ut. Hun grep kosteskaftet sitt og la det bak seg. Så, pustende, åpnet hun døren til buret.
Uma skyndte seg bort og tok tak i Daisy, for å sjekke at favorittleken hennes var i orden. Heldigvis var Daisy uskadd.
Uma takket vedhoggeren, tok en rask suvenir og skyndte seg for å møte Sophia. Det begynte å bli mørkt.
Da Uma kom til Sophias hus, kastet venninnen armene rundt henne.
«Jeg var så bekymret!» ropte Sofia. «Du er veldig sent ute.»
Da Uma beskrev dagen sin, kunne hun merke at Sophia ikke trodde henne. Så hun tok en serviett opp av lommen.
«Hva er det?» spurte Sofia.
Uma pakket ut et dørhåndtak laget av sjokolade. «Pudding!» sa hun.
Sofia holdt på å falle av stolen.

The End