Det var en gang, i et land ikke så langt herfra, en trollmann som het Othar den Gamle. En av de siste gjenværende trollmennene fra magiens tidsalder; Othar husket en tid før mobiltelefoner, internett og teknologi, der en by var avhengig av trollmannen sin. Den gang tente trollmenn bål, sendte brev og leget sårene. Nå, der var den forbannede elektrisiteten, de forbannede e-postene og ikke få meg i gang med medisin. Det passet ikke Othar.

Sittende i en ensom hytte i den mørke skogen, drakk Othar boks etter boks med øl, og slo på den støvete, gamle TV-en sin for å se de siste menneskelige hendelsene. Othar bladde gjennom kanalene og ble overrasket over å se et trylleshow! Herregud, han hadde ikke sett et slikt show på århundrer. Han lurte på hvem som viste frem magien sin i dag; den første deltakeren var en trollmann som het «Dan», som hevdet å være fra et land som het Dudley. For et rart navn på en trollmann, tenkte Othar for seg selv. Dan den hva? Dan den farlige, Dan den dumme, Dan ordboken?

Det tok ikke lang tid før Othar forsto at Dan bare drev med lureri, ikke magi. Skandaløst, tenkte han. Jeg burde gi beskjed til Magidepartementet med en gang! En av våre egne trollmenn som lurte tusenvis av mennesker. Han grep tryllestaven sin og tilkalte magiministeren, Ebus Håndheveren. «Ebus!» brølte Othar. «Du vil ikke tro hvilken ondsinnet skurk jeg har kommet over i menneskenes land. Snart hadde Othar forklart hva han hadde sett og ble forstyrret av Ebus' ro. «Vel, Ebus? Vi har utvist trollmenn for mindre enn dette, ikke sant? Jeg sier vi korsfester denne Dan av Dudley!»

Ebus begynte: «Tidene har forandret seg, gamle venn.» «Menneskene er ikke lenger klar over de svunne tidene. Slike forestillinger er som teater ...» Othar, uimponert, bestemte seg for at han ikke ville godta en så dårlig unnskyldning. Hjemme ringte han telefonnummeret til trylleshowet og skrev seg inn som «Othar, demondreper, hekseforbanner, forsvarer av England og grunnlegger av trollmannen til Esekiel-stammen!»

Snart var tiden inne, og Othar gikk mot scenen. Dommerne, overrasket av kappen hans og det utrolig lange, grå håret, introduserte ham forsiktig. «Hvilket triks skal du utføre for oss i kveld, eh, herr Ofair?» «Vel, dommere, i kveld skal jeg vise dere litt skikkelig magi!» svarte han.
«Greit, eh, flott! Lykke til. Du kan begynne.»

Othar begynte med en av sine favoritter, han viftet med tryllestaven sin og fikk flere duer til å fly ut av hatten sin. Det trikset syntes alltid å glede bøndene i grevskapene, som i gamle dager ivrig grep tak i duene og nøt et godt måltid den kvelden.

Dommerne ble stående stille som statuer, kanskje en smule skuffede, helt til en brått stemte inn: «Vi har alle sett det trikset før, la oss ta vår neste deltaker.»

En liten mann dukket opp, og mens Othar så på, utførte han en saging på to triks. Bakerst på scenen kunne Othar se at det var falskt, og han ble enormt avskyelig.

Othar kastet en trylleformel og tok på seg identiteten til den neste deltakeren.

Denne gangen, fast bestemt på å vinne, brukte Othar tryllestaven sin til å sveve foran dommernes øyne. Han leste tankene deres og visste at de fortsatt ikke var overbevist. «Tau, vaiere, uoriginalt», tenkte en dommer. Så tryllet han frem en stor føniks laget av ild, bakerst på scenen, som fløy rundt i salen. Mer imponert vinket dommerne ham til å sette seg, da kveldens siste deltaker skulle få sin sjanse.

En liten gutt, ikke mer enn tolv år gammel, kom nervøst slentrende opp på scenen. Othar kunne se sin lille mor stå ved siden av og ønske ham lykke til. Othar gransket tankene deres og kunne se i guttens sinn at han ikke hadde noen far i det hele tatt. Da han vendte seg mot morens sinn, kunne han også se at hun var misunnet av stor gjeld og hadde brukt opp sin siste krone på å kjøpe en billett til sønnen sin for å delta i denne konkurransen. Han kunne også se at hun ofte måtte klare seg uten mat slik at hennes egen lille gutt kunne spise sin del, men det var fortsatt ikke nok. Den stakkars gutten var tydelig underernært, ettersom Othar kunne se den tynne lille kroppen hans under det fillete antrekket han hadde på seg.

Den lille gutten utførte et rudimentært triks som involverte en «bunnløs» hatt. Othar så at gutten hadde plassert nøye utvalgte gjenstander inni hatten, noen av dem var tømt for luft, og når gutten dro dem ut av hatten, blåste han i hemmelighet luft inn i dem med en pumpe under venstre fot. Dette ville gi illusjonen om at hatten faktisk var bunnløs, ettersom store, oppblåste gjenstander ville komme ut av den uten tilsynelatende plass til dem i utgangspunktet.

Othar bestemte seg for å hjelpe gutten. Han brukte tryllestaven sin til å gjøre hatten helt bunnløs, og fylte den i stedet med en mengde gjenstander laget av gull, platina og sølv. Da gutten dro frem gjenstander, så det til sin egen overraskelse og dommernes egen forbauselse ut til å være et uendelig antall flotte gjenstander inni hatten. Det ble snart avgjort at gutten var kveldens vinner. Og ved å bruke gjenstandene Othar hadde plassert, skulle mor og sønn nå leve lykkelig alle sine dager.