Det var en gang to bønder på en gård som het Vaderas, akkurat som det bor to bønder på den nå. Den gang var veiene gode, og kvinnene pleide å ri når de ville gå i kirken.
En jul ble de to kvinnene enige om at de skulle ri til julenattsmesse, og den som våknet til rett tid skulle rope på den andre, for på den tiden fantes det ikke noe slikt som vakt. Det var omtrent midnatt da en av kvinnene trodde hun hørte en stemme fra vinduet som ropte: «Jeg skal dra nå.» Hun reiste seg raskt og kledde på seg, slik at hun kunne ri med den andre kvinnen; men siden det ikke var tid til å spise, tok hun med seg et stykke brød fra bordet. På den tiden var det vanlig å bake brødet formet som et kors. Det var et stykke av den typen som kvinnen tok og la i lommen for å spise det underveis. Hun red så fort hun kunne for å ta igjen venninnen sin, men klarte ikke å forbikjøre henne. Veien gikk over en liten bekk som renner ut i Vidosternsjøen, og over bekken var det en bro, kjent som Jordbroen, og på broen sto to heksetroll travelt opptatt med å vaske seg. Idet kvinnen kom ridende over broen, ropte en av heksetrollene til den andre: «Skynd deg, og riv hodet hennes av skuldrene!»
«Det kan jeg ikke gjøre», svarte den andre, «fordi hun har et stykke brød formet som et kors i lommen.»
Kvinnen, som ikke hadde klart å ta igjen naboen sin, kom frem til kirken i Hanger alene.
Kirken var full av lys, slik det alltid var når julemessen ble holdt. Så fort hun kunne, bandt kvinnen hesten sin og gikk raskt inn i kirken. Det syntes hun var overfylt med mennesker, men alle var uten hode, og ved alteret sto presten, i full kanonisk klær, men uten hode. I hastverket så hun ikke med en gang hvordan det sto til, men satte seg ned på sin vante plass. Da hun satte seg, syntes hun at noen sa: «Hvis jeg ikke hadde vært gudfar for deg da du ble døpt, ville jeg gjort det av med deg mens du sitter der, og skynd deg nå og hold deg unna, ellers blir det verre for deg!» Så innså hun at ting ikke var som de skulle være, og løp raskt ut.
Da hun kom inn på kirkegården, virket det som om hun var omringet av en stor folkemengde. På den tiden gikk folk i brede kapper av ubleket ull, vevd hjemme, og hvite i fargen. Hun hadde på seg en av disse kappene, og spøkelsene grep den. Men hun kastet den fra seg og klarte å rømme fra kirkegården, og løpe til fattighuset og vekke folket der. Det sies at klokken da var ett om natten.
Så satt hun og ventet på den tidlige messen klokken fire om morgenen. Og da dagen endelig grydde, fant de en liten bit av kappen hennes på hver grav på kirkegården.
En lignende opplevelse rammet en mann og hans kone som bodde i en hytte kjent som Ingas, nedenfor Mosled.
De var ikke mer enn en time foran tiden, men da de kom til kirken i Hanger, trodde de at gudstjenesten allerede hadde begynt, og ville gå inn med en gang, men kirken var stengt og låst, og fantomgudstjenesten for de døde nærmet seg slutten. Og da selve messen begynte, ble det funnet jord liggende overalt fra gravene til de som kort tid før hadde vært i gudstjenesten. Mannen og kona ble deretter alvorlig syke fordi de hadde forstyrret de døde.